God lørdagskveld i stua! Her er det fullt hus nå – alle mine tre søte små trygt på plass i heimen! Akkurat slik jeg liker det best, til tross for et ganske mye høyere aktivitets og lydnivå enn når det bare er to av de, haha!
Litt mer å gjøre til tross – vi har hatt en kjempefin og rolig dag! Spist taco, spist godis, og sett på Space Dogs (favorittfilmen, som vi har sett en god del ganger nå) Alt i alt en veldig koselig lørdag!
I går var litt av en spesiell dag her i hjemmet. Jeg hadde hentet Nathaniel i barnehagen, middagen var laget, middagen var spist, og jeg sto å vasket spisebordet etter middagens søling. For tro meg, det blir en del gris etter bare ett måltid skjønner dere. Noen ganger lurer jeg rett og slett på om det er parketten eller barna som får i seg mest mat.
Vel, tilbake til det jeg skulle fortelle. Der sto jeg, vasket bordet, akkurat slik som jeg gjør etter middag alle dager. Bare at dette var absolutt ikke en dag slik som alle andre dager. Dette var en ganske spesiell dag. Plutselig roper Nathaniel med verdens mest entusiastiske stemme….
Jeg var ganske rask med å kaste fra meg den kluten, og snudde meg. Og joda, det var min minste skatt som tok sine aller første skritt. Det ble mye jubling i stua fra en veldig entusiastisk mamma og en langt over gjennomsnittet stolt storebror, og Sienna responderte med å reise seg opp igjen, tok noen skritt, og satte seg ned igjen. Dette gjentok hun noen ganger, før hun fant ut at nok var nok. Jeg mener, HUN GIKK! Hun gikk…hun gikk faktisk! Tok sine aller første skritt! ♥
Jeg blir helt sentimental av sånne ting, og tenker at tiden går alt for fort. Før dette året er omme kommer hun til å ha fylt hele to år og mest sannsynlig ha startet i barnehagen, og Nathaniel kommer til å ha vært skolegutt i et halvt år allerede.De vor fort, eventuelt går tiden alt for fort. Eller begge deler, jeg er ikke helt sikker. Det eneste jeg vet er at jeg er så sinnsykt stolt over de alle tre! Jeg er stolt over hva jeg selv har oppnådd… tre fantastiske, små skatter, som jeg virkelig ser fram til å tilbringe hver eneste dag med, i både oppturer og nedturer ♥
Vi har hatt en uke fylt med ganske mye hit og dit, så i dag tok vi en hjemmedag, noe som var veldig greit for oss begge tror jeg! I morgen skal vi på badeland med tantegudmor Katrine, og så venter helg med alle mine tre små skatter, og slutten på det jeg kaller “rolig uke” , haha. Tror ikke man trenger å være et geni for å skjønne hva jeg mener med det. Samtidig så er det slik jeg trives best! Med hendene fulle. Å med minstefrøkna som har kommet seg opp på beina nå, har jeg enda litt mer å gjøre framover tror jeg. Det blir spennende!
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men jeg føler meg bare så sinnsykt lettet etter at jeg bestemte meg for å ta grep i det jeg har skrevet om i de to forrige innleggene mine. Jeg valgte å gjøre det etter en del press fra blant andre søsteren min, og kjenner at jeg er veldig takknemlig for det nå. Jeg fikk bekreftet det da jeg tidligere i dag mottok en melding fra en av de involverte i saken, hvor det tydelig kommer fram at han ikke angrer seg eller viser noen form for ydmykhet i det hele tatt. Ikke noe beklagelse, ingenting. Heller det motsatte. Det vil nok ikke bli noen dom, selv om det i facebooksamtalen vi tydeligvis har hatt tidligere framkommer ganske så klart hva som skjedde den kvelden for åtte år siden. Det verste av alt er kanskje at han nekter for at han noen gang har møtt meg i hans melding til meg i dag. I samme samtale, noen år tilbake, skriver han, blant mye annet, følgende “Du ******* meg og to andre den kvelden“ Hvor jeg også skriver at jeg ikke skjønte noen ting når jeg våknet, og at jeg ikke husker noe. En stor del av meg har lyst til å vise det til hele verden, fordi slike som han ikke fortjener å bli skjermet for noe som helst. Men han fortjener ikke noe mer oppmerksomhet, så det skal jeg ikke gjøre. Det får politiet ta seg av. Det gjør meg trist at det ikke vises noen form for ydmykhet engang, men det gjør meg bare enda mer motivert til å ta dette videre til riktig instans.
I dag har jeg og min lille frøken vært på åpen barnehage og møtt mange andre babyer og mammaer/pappaer. Veldig koselig! Vi ble ikke så lenge i dag, da jeg bare ville sjekke ut hvordan det var. Veldig koselig med samlingstund og fellessang osv. Supert alternativ for de som ikke går i ordinær barnehage, det må jeg bare si!
Nå venter vi bare på søsteren min og Nathaniel .Han er nemlig så heldig å bli hentet i barneagen av tante Astrid i dag! Så skal vi lage kyllingform til middag. Det ser vi veldig fram til! Ønsker dere en fin ettermiddag videre ♥
Jeg må bare si tusen takk for alle fine ord og tilbakemeldinger etter mitt forrige innlegg. Det var et veldig vanskelig innlegg å publisere. Mest av alt fordi det er litt som å blotte seg selv, og sine mørkeste, innerste hemmeligheter. Det føles utrolig ubehagelig egentlig, men samtidig vanvittig befriende. Ting som egentlig ingen andre visste, foruten om de få menneskene som faktisk noen gang har greit å komme ordentlig inn på meg. Mennesker jeg stoler to hundre prosent på.
Jeg tror det var litt tøffere for meg å poste gårsdagens innlegg enn jeg først hadde forventet. Da jeg skrev det måtte jeg naturligvis tenke tilbake, og tenke gjennom alt det vonde jeg har opplevd i mine ungdomsår. En tid jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg føler på mange måter dette, og mange andre fæle ting jeg har opplevd, har farget mitt syn på menn. Jeg mener. jeg har virkelig problemer med å stole på menn. Jeg har hatt det så lenge jeg kan huske, og har det fortsatt den dag i dag. Det gjør meg sint, fordi jeg mest sannsynlig aldri kan ha et normalt og sunt forhold til en mann uten å tenke at han er “ute etter noe mer” Det gjør meg sint, fordi det ikke er min feil at jeg har det sånn. Det er de som har behandlet meg på den måten, sin feil. De som fikk meg til å tro, at “sånn er det bare”.
Jeg bestemte meg for å sende en melding til disse guttene/mennene og informere de om at jeg kommer til å anmelde de. Ikke med et mål om å få de dømt, men fordi jeg føler det er noe jeg må gjøre for meg selv. Noe jeg skulle gjort for mange år siden. Jeg sendte en saklig melding, og informerte de om at jeg fortsatt husker den kvelden for 8 år siden veldig godt, og at det rett og slett ikke er greit å ha sex med noen som ikke er i stand til å gi sitt samtykke til det. Og vet dere hva? Helt uforventet, føltes det som om mange kilo falt av mine skuldre. Det føltes litt som å avslutte et vondt kapittel jeg egentlig bare bestemte meg for å lukke igjen, og aldri åpne noen gang igjen. Men, det var på tide. Og det var helt riktig.
Jeg håper, og tror aldri min gutt kommer til å oppføre seg slik mot jenter. Jeg oppfostrer han til å ha respekt for jenter. Respekt for alle mennesker generelt. Sier noen nei, så betyr det kort og greit nei.
For å dra et veldig godt eksempel: Om han vil ha nattasuss av Sienna, må han alltid spørre henne først. Og selv om hun ikke kan svare, er det selve holdningen jeg er opptatt av å lære han. Det at man ikke kan bestemme over andres kropp. Selv om det fortsatt selvfølgelig er verdens mest uskyldige ting å gi et nattasuss til lillesøsteren sin, som han forguder mer enn noe annet her i verden, er det holdningen som er så utrolig viktig. Nei betyr nei. Og det kan man nesten ikke gjenta ofte nok. Vi må ikke må gi hadeklemmer eller heiklemmer til noen som helst, om vi ikke har lyst til det. En selv bestemmer over sin egen kropp. Og det er så utrolig viktig å lære, og vite det.
Hvis ikke Sienna har lyst på ett nattasuss, får han heller ikke gi henne det. Sånn er det bare. Og da forteller jeg han rolig at Sienna er veldig glad i han, men at hun rett og slett ikke hadde lyst på nattasuss denne kvelden. Det er så enkelt. Vi må begynne i det små, lære de de riktige og sunne holdningene. Og lære at et nei, det er et nei. Slik kan han etterhvert lære, at man ikke tar et slikt sjebnesvangert valg for en som ikke er stand til å gi sitt samtykke. Slik som noen som ikke hadde lært det samme av sine foreldre, desverre gjorde mot meg en gang i tiden.
For femten år gamle meg var definisjonen på en voldtekt en skummel, høy mann som hopper fram bak en busk i en mørk park midt på natten, uten noen tilskuere tilstede. En voldtekt var for femten år gamle meg noe som innebar en brutal handling, en handling som innebar et basketak, utført av en kriminell person, en fremmed.
Det sitter enda sterkt i minne. Best av alt husker jeg hvordan det fikk meg til å føle meg med meg selv. Skam. Følelsen av skam var helt overveldende, og jeg tenkte også at dette var noe alle andre kom til å tenke om meg. Hore. Det var kanskje derfor jeg aldri sa det til noen før flere år etterpå, ikke min egen familie engang, selv om jeg alltid har hatt et nært forhold til de.
Jeg var femten år, og jeg ble utsatt for en festvoldtekt. Det innebar ingen basketak. Det var ingen mørk høy mann. Dette var noen jeg kjente. Men for meg, i mitt hode, var dette noe jeg hadde skyld i selv. Det er først i mine senere år at jeg virkelig har skjønt at dette faktisk var en voldtekt, i like stor grad som de som blir utsatt for en høy mann bak en busk i en mørk park midt på natten. Begge er like alvorlige, begge er en seksuell handling mot en person som ikke har samtykket. Det er en krenkelse. Det er en voldtekt.
Jeg husker det som det var i går. Jeg var bare femten år gammel. Jeg og bestevenninnen min hadde tatt bussen til en annen by fordi venninnen min skulle besøke kjæresten sin. Da jeg var yngre var jeg ganske vill av meg, så jeg bestemte meg for å dra fra venninnen min og typen hennes, til en fest hos noen eldre gutter jeg kjente litt fra før av. Følte meg kjempekul som fikk henge med de store gutta. Selv om denne kvelden står sterkt i minne, er det bare bruddstykker jeg husker fra jeg hadde tatt en drink.
Det eneste jeg husker etter å ha kommet til disse guttene, er bruddstykker.Naken. Først i senga til en av guttene. Deretter i senga til en annen av de. Deretter er det eneste jeg husket bruddstykker, bilder i hodet mitt, ute i snøen. Fortsatt naken. Hva disse guttene la oppi rusbrusen min, kommer jeg nok aldri til å få vite. Jeg visste ikke da, men jeg vet nå. For femten år gamle meg, var dette ene og alene min egen feil. Men 23 år gamle, langt mer samfunnsbevisste og ikke minst langt mer livserfarte meg vet bedre. Dette var overhodet ikke min feil. Jeg var ingen tøs, hore eller ludder som ble utsatt for handlinger mot min egen vilje. For å dope noen ned, er en form for tvang. Det er en form for å frata noen retten til å bestemme over sin egen kropp. Jeg visste det ikke da, men det vet jeg nå.
Jeg skriver dette innlegget fordi jeg den gangen trodde det var min egen feil. Det var ingen som hadde fortalt meg at en voldtekt kan bli utført mot deg, av noen du kjenner og stoler på, og at det ikke nødvendigvis innebærer at noen hopper på deg og holder deg nede mot din vilje. Jeg skriver dette innlegget for å øke bevisstheten rundt dette alvorlige temaet. For det er faktisk et samfunnsproblem. At menn tror de kan ta seg til rette. Denne hendelsen har absolutt påvirket meg, Det endret mitt syn på menn og seksualitet, før jeg engang hadde nådd den seksuelle lavalderen. Det er ikke din feil!
Jeg har så mange ganger de siste årene gått runden med meg selv, om jeg skal gå til anmeldelse eller ikke. Etter jeg fortalte søsteren min om dette, tok jeg faktisk et valg om at ja, det skal jeg faktisk gjøre! Det finnes ingen bevis, og disse guttene/nå mennene, kommer aldri til å bli dømt, men det vil kanskje gjøre at jeg kan forsone meg mer med at jeg har gjort det riktige, det eneste rette enhver jente eller gutt som blir utsatt for en festvoldtekt eller en voldtekt generelt burde gjøre. Aldri legg skylden på deg selv.
I dag har vi hatt en rimelig rolig dag. Skikkelig søndagsidyll! Hadde tatt feil tidspunkt av bursdagen vi skulle på, i et svakt/stresset øyeblikk. Livet som surrehode det. Så da ble det litt endring i planene. Planen var egentlig å dra på “aketur” før bursdag, men det ble til at vi gjorde det omvendt.
Vi er så heldige å ha bittelitt snø (is) her, så vi utnyttet det lille av snøen vi faktisk har, og tok fatt akebrettene. Sienna fikk nemlig sitt aller første akebrett i går, så da måtte vi jo ut å teste det i dag. Og hun syntes det var sååå gøy! Hun lo og lo. Jeg tar meg selv stadig i å tenke hvor fantastisk heldig jeg er, selv om den tanken noen ganger blir overskygget av hverdagsstress. Jeg trives faktisk med å være alenemor, selv om ingen tror på meg når jeg sier det. Det er jo faktisk i all hovedsak et bevisst valg jeg har tatt, da jeg helt sikkert kunne vært i et forhold om det var det jeg ønsket. Det er noe spesielt ved det. Jeg føler på mange måter at jeg kommer nærmere barna mine i min situasjon, ettersom det jo er jeg som gjør alt med de!
Fine, fine fine barna mine! i morgen er det en ny uke, med nye muligeter. Føler jeg har vært litt for lat den siste tiden når det kommer til å være sosiale, så denne uken skal vi være litt sosiale og dra litt på besøk! Jeg tenkte også at nå som Sienna er blitt over ett år, og hun enda skal være hjemme i et halvt år til, så skal vi begynne å dra på åpen barnehage et par ganger i uka. Jeg har allerede undersøkt muligetene, og det gleder vi oss til! Hun elsker jo andre barn og er et veldig sosialt lite vesen, som mor så datter! Så det er midt i blinken for oss♥
Nå er jeg rett og slett sliten. Helt gåen. Kan ikke huske sist jeg følte det på denne måten… helt grusomt! Meen,det har sin naturlige forklaring. I dag har jeg nemlig vært mange timer med de to største gullene mine på badeland!
Sienna ble hjemme denne gangen, og dermed ble det en del mer dykking, hopping og sprell enn det vanligvis blir på meg, naturligvis, da jeg ikke har mulighet til å leke med barna på den måten med en baby på armen. Jeg, som har tidenes høydeskrekk, utfordret meg selv, og hoppet fra tremeteren! DET er prestasjon og pushing av grenser for min del, da jeg, som sagt, har en stor frykt for høyder av alle slag. Neste gang vi drar uten Sienna blir det femmeteren, det lover jeg, haha! Jeg er litt sånn at jeg prøver å pushe meg selv ut av komfortsonen, da vi faktisk, utrolig nok, bare lever en gang!
Sienna tok tidlig kvelden i dag, nesten med en gang vi kom hjem igjen. Og så hadde jeg og Nathaniel et par timer med kvalitetstid der vi spiste godis, så på TV og spilte det nye monopolspillet han fikk i julegave. Kjempekoselig med litt kvalitetstid! Jeg synes det er utrolig viktig å sette av litt tid til de hver for seg, slik at de kan vite at selv om Sienna tar mye av min tid nå(naturligvis da hun er en baby) så er de like høyt verdsatt alle sammen.
Denne søtnosen knuste meg i monopol hvertfall! Veldig fornøyd med masse penger, og hver gang jeg landet på en av hans eiendommer var det stor jubel her i stua.
Nå er det natta, virkelig på tide, stuuuptrøtt og ny dag venter imorgen. Da er det bursdagselskap som står på planen! Ønsker dere en fantastisk helg videre ♥
Nå sover jentene på samme rom, noe vi har begynt med for bare noen dager siden. Og jeg må si at jeg har litt blandede følelser rundt dette. Mest av alt fordi Sienna er en frøken som sover best når det er HELT stille i rommet. Og det blir det sjeldent med en søvnakrobat av en storesøster på andre siden av rommet. Dette har resultert i noen slitsomme netter og sene kvelder for min del – men jeg er fast bestemt – vi må gjøre det på denne måten nå. Jeg har en helt ny seng, men den har jeg knapt sovet i, av den enkle grunnen at jeg som oftest bare velger sofaen fordi jeg ikke orker å ta sjansen på å gå inn på mitt eget soverom i frykt av å vekke Sienna, da døra er ganske knirkete av seg.
Men! Det har likevel vært kvelder hvor både leggingen og natta har gått helt plettfritt. Sånn som i dag, for eksempel – gikk ting kjempefint, og begge jentene – eller alle tre selvfølgelig, gikk å la seg helt uten en lyd, eller noen morsomme påfunn. Storebror er blitt så stor og så flink, at det er ikke noe problem for han. Men med jentene er det litt annerledes, og jeg har vært inne på rommet til jentene ganske mange ganger før det er natta, enkelte kvelder. Satser på at dette går seg til etterhvert, slik at jeg kan fortsette sove i min egen seng, haha!
Her sover lille lillesøster nå – på storesøster sitt rom! Jeg håper, og tror dette vil fungere etterhvert, bare må gi det litt tid! Jeg elsker jenterommet, og generelt å drive å ordne og styre inne på rommene til ungene! Kan gi dere en liten omvisning i bilder etterhvert ♥
Nå skal dere få sannheten. Jeg vet mange av dere er veldig nyskjerrige rundt dette her, og det er jo naturligvis forståelig etter jeg postet dette innleggetfor noen dager siden. Det er lov å stille spørsmål, men man kan faktisk ikke kreve svar. Har jeg virkelig en informasjonsplikt? Plikter jeg å fortelle offentligheten om jeg har et forhold til noen? Jeg føler personlig jeg ikke har det. Jeg lever mitt liv slik jeg vil, og jeg sier det jeg vil si. Jeg er et fritt menneske sånn sett, akkurat som deg. Jeg er egentlig ganske privat av meg, til å ha en blogg lest av mange tusen mennesker hver dag, men jeg skal fortelle dere om dette…
Mitt forhold til Emmas pappa er ikke noe annet enn gode venner. Vi har et godt samarbeid og han hjelper meg med ting jeg trenger hjelp til, men det er det. For Emmas del er han ofte på besøk her de ukene hun er hos meg, rett og slett fordi vi har en samværsordning der vi har delt bosted, altså at hun er hos meg og han annenhver uke. De ukene Emma er hos pappaen sin ser hun meg som regel to ganger daglig likevel, da jeg leverer og henter Nathaniel i barnehagen der de går sammen. Så for at det ikke skal gå en hel uke mellom hver gang hun ser sin pappa, og for å unngå mye forvirring og hit-og-dit, gjør vi det slik. Og det funker veldig bra for oss.
Jeg er fortsatt like singel som jeg har vært i snart to år, og jeg føler helt ærlig at jeg ikke er klar for å gå inn i et forhold enda. Ikke med Emmas pappa, og ikke med noen andre heller. Det høres helt sikkert veldig klisjè ut, men jeg tror jeg burde “finne meg selv” før jeg kan ta det steget. Slik det er nå er hverdagen min 99% barn. Om noen skulle komme å spørre meg hva jeg ønsker i livet, tror jeg faktisk ikke jeg kunne svart på det engang. Hva JEG vil. Av den enkle årsak at jeg ikke har hverken tid eller overskudd til å tenke på meg selv. Hva jeg ønsker. Jeg lever et rimelig hektisk liv som alenemor til tre, og det er for det meste barna tankene mine og min energi går til. Jeg hadde hatt absolutt ingenting å gi i et eventuelt forhold. Og som kjent, så må man gi å ta for å få et forhold til å fungere. Jeg og Emmas pappa samarbeider bra, men vi kommer nok aldri til å bli kjærester igjen på den måten. Det er sakens faktum.
Føler jeg har vært litt for dårlig til å oppdatere her i det siste, så jeg tenkte rett og slett å vise dere noen bilder fra vår koselige jule-og nyttårsfering. Siden jeg ikke hadde de to eldste barna denne julen, valgte vi som sagt å feire vår julaften dagen før nyttårsaften. Jeg har blitt oppdratt til at man gjør “en greie” ut av det når man åpner pakkene, og at ikke bare alle pakkene åpnes i full fart uten at noen egentlig i det hele tatt får med seg hvem gavene faktisk er i fra, og at man i ettertid kan takke for gaven man fikk fra vedkomne, og vite hva det er. Hva er vel mer pinlig enn når noen spør deg ” Ja, passet den?” og du ikke aner hva du fikk. Vel…det var noen lykkelige barn som åpnet pakke etter pakke med ting de hadde ønsket seg!
Barna er veldig fornøyde, men mor lurer litt på hvor vi skal gjøre av alle disse tingene. Fra før av er begges rom overfylt av deres leker, og stua er overfylt av Sienna sine leker. Nå har vi to oppblåsbare Frost-lenestoler, et dukkehus, et piano og en gåvogn/dukkevogn, bare for å nevne noen av de litt mer plasskrevende greiene, som jeg helt ærlig lurer litt på hvor vi skal gjøre av, haha. Men, vi finner vel en plass til det også etterhvert!
“Mamma, er det han ekte nissen egentlig?” fikk jeg spørsmål om gjentatte ganger. Du ser det på Nathaniel her, haha! Stor stas med nissebesøk! Og etter nissebesøk, kom nissen inn igjen etter en liten stund, vel og merke som seg selv, og vi hadde “julaften” der barna fikk mye fint! Som jeg, som sagt, sliter litt med å finne riktig plass til, haha!
Emma og Sienna sjekker ut Emmas gaver! Emma fikk Småland-dukkehus av meg. Fancy greier med “kontakter” inni og fjernkontroll, slik at du kan ha lys inne i huset.
Nathaniels gaver! Han fikk en ordentlig og fin kikkert og et keyboard av meg. Med for
Siennas gaver! Mange fine ting, og en megasvær teddybjørn, som falt veldig godt i smak, spesielt der og da, hos en trøtt frøken! Hos meg fikk hun et lekehus som ligner på en sko (det som står i bakgrunnen) og det var også veldig populært hos alle mann!
Her leker de mamma og pappa med Emmas dukkehus! (som foreløpig står plassert i stua…) Er ikke ofte de leker uten krangling involvert, men her lekte de faktisk rimelig lenge uten at jeg hørte noe annet enn “så gjorde jeg lissom det” og “så sa jeg lissom det“… Veldig kjekt!
Så over til nyttårsaften! Vi hadde en herlig ettermiddag og kveld med kalkun, godt tilbehør og godt selskap! Jeg hadde kjøpt inn rikelig med stjerneskudd, trodde jeg hvertfall. Noen var veldig triste da de tok slutt, men de hadde det til gjengjeld veldig gøy så lenge det varte. Jeg valgte å ikke vekke de for å se på fyrverkeriet klokka tolv, da jeg anså det som rimelig upraktisk og ei heller hensiktsmessig å ha tre våkne (dog trøtte..) barn midt på natten, ettersom Emma og Sienna sover på samme rom, og den ene også våkner om jeg vekker den andre. Vi tar det til neste år!
Etter nyttårsmiddag må man selvfølgelig følge opp med nyttårskake, her koser de seg glugg alle tre, hihi!
Håper dere alle hadde en fantastisk nyttårsfeiring, det hadde i alle fall jeg! Nå er det et nytt år, og med alle disse grusomme handlingene rundt omkring i verden i bakhodet, så må vi prøve å leve i nuet så langt det lar seg gjøre, og nyte her og nå! For det er her og nå som skjer, ikke imorgen. God natt alle sammen! ♥
