Da Selma Oliva kom til verden!

Jeg hadde nesten glemt hvor gøy blogging er. Og så ufattelig koselig med kommentarer, det varmer hjertet mitt! Jeg har desverre ikke hatt tid til å svare på noen, da jeg så vidt har tid til å gå på do om dagen. Men, tusen tusen hjertelig takk!

Som nevnt, tenkte jeg å skrive litt om fødselen. Man tror jo gjerne at en fødsel er lettere og kjappere unnagjort for hver gang. Men den gang ei, dette var definifitvt den lengste av alle mine fire fødsler, og startet hele to døgn før Selma Oliva kom til verden.

Terminen min ble satt til syvende mai. Så kom åttende, niende, tiende, ellevte, tolvte, trettende, fjortende, og femtende mai. Lite skjedde, fram til jeg plutselig begynte å få rier og en ganske voldsom blødning, Da var jeg sikker på at fødselen var i gang. Jeg fikk konstatert fire cm åpning, men med rier som var for uregelmessige var det lite de kunne gjøre, og vannet mitt kunne de ikke ta på grunn av kapasitetsmangel. Så jeg gikk rundt med rier, åpning og måtte likevel gjennomføre daglige rutiner med alle barna. Husarbeid, rydding og matlaging får en helt ny dimensjon når du må gjøre det med rier, tro meg. Likevel var Ahus helt klar på at det ikke var noen mulighet for igangsettelse.

Kvelden sekstende mai var gjorde jeg meg klar til å gjennomføre en relativt slitsom dag med rier på slep. Jeg var livredd for å føde, fordi det ville ødelegge 17mai feiringen til barna. Etter å ha lagt fram alt av pentøy til barna, og prøvd en hel haug med kjoler hvorpå ingen passet den store gravide magen min,var Pavlova neste på to-do listen min. Etter nesten to døgn med rier, var jeg så utslitt at det sovnet jeg rett og slett fra.

Da jeg våknet i 5 tiden morgenen 17 mai, kjente jeg at det var noe annerledes over riene. De var kraftigere, hyppigere, og jeg skjønte ganske raskt at i dag skjer det. Den eneste dagen jeg absolutt ikke ville føde på. Jeg satte med ett i gang med å stressbake Pavlova, og tenkte at det likevel kan være en mulighet for at jeg kan få vært med barna på denne fine dagen som de hadde gledet seg til omtrent helt siden forrige 17 mai. Riene, som kom med 5 minutters intervaller, var nå så kraftige at jeg løp mellom dusjen og glovarmt vann nedover magen mens jeg pustet meg gjennom de, til kjøkkenet hvor jeg bakte kake til barna. Det eneste jeg hadde på meg var et håndkle som jeg slengte av med en gang jeg kjente riene komme.

 

Jeg måtte likevel innse at slaget om årets 17mai var tapt, og måtte, ganske bokstavelig talt, slenge inn håndkleet. Jeg ringte pappaen til størstefrøken, som skulle være med ungene, og sa at nå skjer det. Han var raskt på plass, med dressen på, klar til å feire 17 mai med alle ungene. Tilogmed masserte ryggen min under riene etter at jeg måtte steppe ut av dusjen for å kle på meg. Han har alltid vært der for meg når jeg har trengt hjelp, og passet barna, selv om bare en av de er hans, noe jeg setter utrolig stor pris på.

Venninnen min, som skulle være med på fødselen hentet meg rett før kl 09, og vi satte kursen mot Ahus. Jeg husker så godt at jeg gråt da vi dro, det var helt forferdelig å forlate barna på en dag jeg i aller høyeste grad hadde tenkt til å delta på. Da vi parkerte, sendte jeg en sms til far om at fødselen var i gang, uten noe svar. Etter å ha gjennomgått noen fødsler, vet jeg at man aldri kommer til å oppleve noe større enn å se sitt eget barn komme til verden. Så jeg ringte han, uten å få noe konkret svar der heller. Men, da hadde jeg i alle fall gitt han muligheten, og det var viktig for meg.

Jeg fikk tildelt et rom på føden, og hadde på forhånd bestemt meg, som med de to siste fødslene mine, at jeg ikke ønsket noen form for smertelindring annet enn lystgass. Jeg fikk klyster, tok en dusj og satte meg i badekaret, hvor jeg ble i ganske mange timer. Venninnen min var utrolig god å ha med, og formidlet mine ønsker på en veldig bra måte og hjalp meg masse. Da vi hadde skravlet en stund, hun på en stol utenfor badekaret, og meg inni, følte jeg at dette ikke gikk noen vei, da jeg erfaringsmessig vet at ved 6-7 cm og oppover, tror man gjerne at man er på vei til å dø, og absolutt ikke kan føre en normal samtale slik vi gjorde. Og ganske rett, kl 12 sjekket jordmoren åpning, som fortsatt var på 5 cm, altså 3 timer etter at vi hadde ankommet, med rier hvert 3-5 minutt. Mest sannsynlig gjorde det varme vannet riene mindre effektive. Jeg ble beordret opp i fødesengen, med mål om å ta vannet. Det viste seg å ikke være så veldig lett, men til slutt lyktes jordmoren.

 

Fra det øyeblikket vannet ble tatt, husker jeg lite. Riene var helt hinsides intense og uutholdelig smertefulle, og jeg kjente godt igjen følelsen av “nå dør jeg” fra de andre fødslene jeg har hatt uten epidural (tro meg, å føde med og uten epidural er som dag og natt!)  Da var vi på rett vei, og jeg pustet lystgass for harde livet. Ved ca 8 cm følte jeg at pressriene var på vei, og fikk grønt lys til  å presse fra jordmor, som hjalp til under pressriene for å fjerne den siste kanten som sto i veien for at hun kunne komme ut. Jeg var fra før fødselen startet, helt tappet for krefter etter to døgn med rier og lite søvn, og følte rett og slett at jeg ikke hadde mer å gi, og det tror jeg de skjønte, og dermed fikk litt hastverk med å få henne ut. Rett før 13 kom det en jordmor inn og sa at far hadde dukket opp i resepsjonen og ville være med inn på fødestua. Akkurat der og da var det virkelig det jeg hadde aller minst lyst til i hele verden, også fordi jeg var midt i den heftigste delen av fødselen, og jeg må innrømme at jeg hadde lyst til å si nei fordi vi ikke har den tillitsrelasjonen du gjerne ønsker å ha med noen som er med på en så privat situasjon som det en fødsel er, i tillegg til at jeg ikke var forberedt på det da jeg ikke hadde fått noe klart svar tidligere på dagen. Men, han ble med og rakk det akkurat.

 

Venninnen min, som også er sykepleier, hadde jeg ikke klart meg uten. Hun sto der ved min side hele veien, og oppmuntret, støttet og til og med filmet siste delen av fødselen, i det hun kommer ut. Det kommer jeg alltid til å være takknemlig for. Klokken 13:06 på selveste 17 mai tok jeg selv imot min vakre lille Selma Oliva på 4 kg og 54 cm, helt fantastisk, unikt og spesielt. Det kan ikke beskrives med ord. Hun er så høyt elsket av alle, og vi er på disse snart tre månedene blitt ordentlig godt kjent med henne og den fantastiske lille skatten hun er!

 

 

Jeg vil også med dette rette en sinnsykt stor takk til de fine jordmødrene og barnepleierne på føden, samt på barselhotellet på Ahus og de enestående menneskene som jobber der. Selv om jeg kan det meste som er fra før av, var det for oss helt riktig å være der de første dagene, det føltes som en stor trygghet med tanke på hverdagen som alene med fire som ventet oss hjemme. Det var litt skummelt helt i starten, det skal jeg ærlig innrømme, men nå som vi har vært oss å kjenne, tar jeg det på strak arm, og Selma Oliva trives som plommen i egget.  Hun smiler, ler, og er en sprudlende, fantastisk og nyskjerrig liten jente. Om man vil, så kan man!

 

(PS: Jeg fikk ikke lagt til bilder i innlegget, men det kommer) 

En liten 17 mai prinsesse, vår lille Selma Oliva!

Jeg vil bare starte med å si at dette føles utrolig merkelig. Sånn, virkelig, virkelig mye, fordi blogging er så fjernt fra min virkelighet akkurat nå. Det er så lenge siden. Jeg hadde i utgangspunktet lagt fra meg bloggingen på permanent basis, men her er vi altså, i full gang med et blogginnlegg!

Siden sist har vi flyttet for oss selv, og det i seg selv var jo litt av en jobb, som høygravid, i tillegg til mange faktorer rundt som gjorde situasjonen ganske krevende på alle mulige måter. Jeg gikk på skole, fulltid, var gravid, i et helt forferdelig forhold, og måtte flytte. For å si det sånn, jeg gikk gjennom et vanvittig tøft svangerskap med mange tårer, både fysisk og psykisk, spesielt mot slutten. Vi gikk fra en stor enebolig hvor barna hadde hvert sitt soverom, til en knøttliten leilighet på størrelse med en skoeske og hvor barna deler et soverom med relativt god størrelse på, men dog… trangt er det her! Trangt kan vi derimot leve med, jeg har det rett og slett mye, mye bedre med meg selv nå etter at jeg ble alene, det tror jeg vi alle har, og godt er det.

Siden sist har jeg selvfølgelig også fått en velskapt, fantastisk, enestående og nydelig vakker liten datter, lille Selma Oliva, som gjorde familien vår hundre prosent komplett! Hun er verdens aller vakreste og høyt elsket av hele vår lillestore familie, og til og med Nathaniel, som ikke viste noe særlig interesse under svangerskapet, har virkelig fått blomstre i rollen som storebror. Og, denne lille frøkna kom faktisk til verden på selveste 17 mai, ti dager over termin. Hun er en rolig og harmonisk liten frøken som sover godt både dag og natt, smiler som en sol, og prater som en foss. Jeg kunne rett og slett ikke ønsket meg noe mer.  Kanskje jeg skriver en aldri så liten fødselshistorie?

 

 

 

 

Gravid, alene og lykkelig

Hvem sa at livet skulle være en lett sti å vandre på? Mitt har i alle fall vært langt der i fra. Men likevel har jeg fått bevare lykken, for min lykke er heldigvis ikke avhengig av at alt er enkelt. Jeg har fått den gaven at jeg klarer å finne lykke i omtrent enhver situasjon, og det er jeg utrolig glad for!

Det begynner å nærme seg nærmere et halvt år siden sist jeg oppdaterte her, og om jeg skal være helt ærlig har det vært en lettelse, samtidig som det har vært veldig merkelig, fordi jeg i så mange år har vært vant med å skrive. I all hovedsak for min egen del. Plutselig befant jeg meg i en vanskelig situasjon jeg ikke ønsket at omverdenen skulle ta del i, ikke engang mine nærmeste venner eller familie. Jeg hadde det dårlig i forholdet jeg befant meg i, og jeg hadde akkurat funnet ut at jeg var gravid. Det var en utrolig vanskelig situasjon, og jeg var flere ganger på sykehuset for abortkonsultasjoner. Men når du sitter å strigråter hos gynekologen/legen på sykehuset, så ber de deg rett og slett om å komme tilbake når du er helt klar for å gjennomføre aborten. Jeg har gjennomgått en abort for ikke så lenge siden, og jeg klarte det ikke igjen. Det er noe med det, at når du er mamma fra før av, er det ekstra tungt å skulle gå gjennom noe sånt. Du vet hva det blir til, hvor høyt du kommer til å elske det lille nurket, og hvor stor plass i hjertet du har til den lille, uansett hvor mange barn du har fra før av. Jeg har masse mer kjærlighet å gi!  Helt i starten av mai kommer det en vakker lillesøster til verden, og jeg kommer til å bli alene med henne og de tre andre skattene mine.

Jeg trengte denne lange tiden til å forberede meg mentalt på hva som skal skje før jeg kunne dele det med omverdenen, og nå, som det nærmer seg, har jeg endelig klart å finne gleden i også denne situasjonen.  Det er en sann befrielse å slippe å gå i store klær for å skjule denne fantastiske, lille gaven. Et barn, uansett omstendigheter, er intet annet enn et mirakel, og både jeg og de tre forhåpningsfulle storesøskenene gleder oss masse til å møte lillesøster inni magen. Hun er en livlig, frisk og helt perfekt jente som gir spark og bevegelser i fra seg dagen lang, til storesøskens store glede. Og ikke minst, hun har fått et nydelig navn, hvor det ene navnet hennes er oppkalt etter min oldemor.  Lykke!

Lille S O i magen, vi gleder oss til å møte deg!

Alt på en gang

Sliten vil være en sterk underdrivelse av hvordan jeg føler meg akkurat nå. Meget sterk underdrivelse.

Samtidig som jeg tar meg av tre barn og alle deres rutiner og aktiviteter, har jeg et drøss med prøver og innleveringer på skolen om dagen som jeg må bruke all fritiden min på,i tillegg til å stå midt i både flytting (vi flytter innen neste helg) til vårt nye hus og oppkommende BUP utredning. Det er heftig, det skal ingen si noe på altså. Det er ingen tid til noe blogg oppi her.

Siden sist har vår skjønne lille Emmaskatt fylt år, hun ble hele fem år! Det ble feiret med ikke mindre enn tre feiringer. Sånn er det å ha to hjem! Og når vi er kommet oss på plass med flytting, blir det barnehagebursdag for henne. Akkurat nå er det helt utenkelig å skulle arrangere noe, for å si det sånn. Føler hjernen min er vridd i alle retninger fra før av, og jeg kan nesten ikke vente med å gå tilbake til å kunne fokusere aller mest på skole og kun de dagligdagse tingene.

Denne helgen har jeg alle tre skatter hjemme, og vi viet den inn med å ha «pizzaverksted» i går. Barna fikk nemlig lov til å lage sin helt egne pizza, og de var suuuperflinke. Alt man har laget selv smaker litt bedre! I dag har vi tilbragt dagen på Triaden, Barnas dag. En dag stappfull av aktiviteter for barna, og en dag stappfull av mennesker. De har fått glitra håret sitt, fått «tatovering» og ansiktsmaling, sett på Piratshow, og lagd sine egne skoleboller. Vi benyttet dagen på et kjøpesenter til å kjøpe inn nødvendige ting som sherox og vinterjakker. Jeg er mer eller mindre kjørt i hodet, mest av alt av mennesker overalt flere timer i strekk, men barna har stooorkost seg, og det er det verdt! ❤

Litt fra de siste dagene! Jeg har ingen plan om å blogge fast, det tillater rett og slett ikke tiden. Men for min egen del, jevnlig, slik at jeg kan fortsette å bruke denne til dagboken om mitt liv, som jeg kan se tilbake på når jeg blir gammel og grå!

Vitenskap for barn på 1-2-3!

Annonse/Science4you

Etter at jeg selv satte meg på skolebenken igjen for drøyt en uke siden, har det gjentatte ganger slått meg hvor utrolig mye makt det å lære, kunne og ikke minst forstå verden rundt oss, gir oss. Hvor mye mer JEG har å komme med som menneske i forskjellige sammenhenger, og ikke minst som mor, jo mer kunnskap jeg har.

Og det trenger faktisk ikke være så vanskelig å tilegne våre søte, nusselige små håpefulle sjeler litt kunnskap heller, tilpasset deres forståelse av verden og hvordan den fungerer. Faktisk kan det gjøres gjennom latter, lek, en rekke «wow øyeblikk» og eksperimenter. Rett før helgen mottok vi tre forskjellige sett med mange forskjellige typer eksperimenter for barn – ett tryllesett, ett for å lage sin egen sminke, og ett for å lage leppestifer. Dere kan tro barna var gira!

video:video-1535491293
video:video-1535491326

Vi avsluttet altså fredagskvelden vår på særdeles rolig vis, med en aldri så liten jentekveld, rett og slett et mini-spa – selvlaget ansiktsmaske, hvor oppskriften var hentet fra sminkeesperimentsettet til Science4you! Dette ble resultatet.

Vi iikk også to andre pakker: Et tryllesett og et leppestiftsett. Tryllesettet var ganske populært for størstemann, og selvfølgelig spesielt tiltenkt han! 

 

Disse vitenskapssettene kan fås kjøpt i en rekke lekebutikker, eller på nett. Ta en titt da vel! 

Alle settene fra Science4you kan fås kjøpt på Toys’R’us! 

Nå gir jeg opp

Den siste uka har rett og slett vært så full av innhold at jeg ikke har hatt hjernekapasitet til å tenke et sekund på bloggen.

Forrige torsdag var det min kjære andreklassings første skoledag, og så langt trives han kjempegodt med det! Tiden flyger virkelig, og det er en sann fryd å se hvor utrolig flink og selvstendig han har blitt.

Fredag hadde jeg min første skoledag, riktignok en ganske kort en. For denne uken startet det opp for fullt, og dere må gjerne «slakte» meg for å si det, men jeg føler allerede at jeg er ute å svømmer på dypt vann. Veldig dypt vann!

Jeg tar nemlig to år komprimert til ett år. Med alle fag jeg kan ha. Så langt har jeg ikke snakket med noen andre som gjør det samme, og det skremmer meg litt. For faktum er at motivasjonen min, den er der. Hundre prosent. Jeg VIL klare dette. Men det jeg mangler er rett og slett tid. For skal du bestå, må du også gjøre mye skolearbeid på fritiden. Jeg kan med handen på hjertet si at jeg ikke har gjort noe annet enn skolearbeid de siste tre kveldene. Ja, forutenom den andre tidsstjelende faktoren i mitt liv – rydding, vasking og forberedelse av klær, nødvendig utstyr og mekking av matpakker til neste dag. Som sagt – jeg svømmer på dypt vann! Og jeg er så sliten at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Men, dette skal jeg klare! For jeg har jo mål, jeg har ambisjoner. Og de skal nås, med en god dose av blod, svette og tårer.

I går hentet jeg han på skolen da han var ferdig, og tok han med til min egen skole. Så flink! For første gang i vårt liv gjorde vi faktisk mattelekser sammen. Flinke gutten!

Oppi dette her, skal vi om noen få uker holde på med flytting. Skjønner ikke helt hvordan i alle dager jeg skal få tid til det, men det får vel gå på et lis!

Jeg hadde bare to barn

Vi har så langt hatt en aldeles strålende helg. Innviet den med fredagstaco med alle mine favorittpersoner her i verden, og så fantastisk herlig det var å se Emma igjen, etter pappauke!

I dag skulle Sienna i barnebursdag, og siden hun var der med Pappan tok jeg med meg de to største barna på tuuuusenfryd. Altså, vi har hatt den beste dagen i dag. Det er deilig å kunne ha fullt fokus på noen av barna alene av og til!

Vi har kjørt både speedmonster, space shot, og en hel haug med andre morsomme greier, i tillegg til at barna fikk badet og plasket seg greit på Tusenfryds badeland til tross for litt lugubert vær i dag. For en fin dag, og for noen fine barn jeg er så heldig å være mamma til!

Dagen ble avsluttet med en delikat lakseform og litt selvskryt over hvor tøffe vi faktisk er. Tenk det!

Shit pomfritt, hva har jeg begitt meg ut på?

Noen ganger har man mer tid til å tenke enn andre ganger. I dag er en slik dag. Når jeg satte meg ned og faktisk innså livets harde realitet, ble jeg mildt sagt stresset. For real. Jeg innså blant annet at datteren min er booket opp til narkose samme dag som jeg har min første skoledag. Jeg innså at midt oppi en sinnsykt hektisk hverdag med jobb, skole og barnehage, skal jeg altså både drive med lekser for barn, lekser for meg selv, fotballtrening, dansetrening, oppussing, utvasking av leilighet, flytte – og garantert kaste en hel haug av gjenstander, passe barn, og helt sikkert jobbe litt innimellom her også. Dette i tillegg til at vi skal i gang med utredning hos BUPP for ett av barna nå i høst og utover året, som selvfølgelig vil ta mye tid. Det blir heldigvis bedre for oss alle til slutt, forhåpentligvis. 

 

This is how we roll… for now. I dag leverte jeg minstemann i nattkjole. Det blir det nok ikke mye av framover tror jeg. 

Altså… jeg sitter igjen og tenker èn ting – Hvordan i ******** får vi tid til alt dette? Så skal man jo gjerne vaske litt i hverdagen også. Tre barn etterlater seg overraskende mye søl, det kan jeg love dere dere (og det gjør menn også) De etterlater seg også en evigvarede klesvask. Og alt det der. Jeg lurer på om vi kanskje trenger en hushjelp. Altså noen som kan stå for alle middagene som skal lages, og all vaskingen, i tillegg til all kjøringen hitogdit. Det hadde vel vært noe det! Tips til selve livet tas gjerne imot altså. Med stor takknemlighet!

 

 

Sønnen min gikk fra andreklassing til barnehagebarn

Jeg kjenner virkelig på at jeg har langt større problemer med å skrive ærlig og åpent, slik jeg tidligere gjorde uten noe problem. Kanskje det er dette som kalles å bli voksen? Var vel kanskje på tide. Haha. Men virkelig – det er så mye jeg føler for å skrive, men ikke får til. Jeg har alltid likt å skrive ned ting jeg føler der og da, men dette tror jeg kanskje er noe man avvenner seg når man ikke aktivt blogger over en lang periode. Ikke vet jeg. 

I går hentet jeg min kjære store andreklassing-gutt på Gardermoen, etter å ha tilbragt mer eller mindre hele sommeren hos sin pappa og øvrig familie i Nordnorge. Det tror jeg har vært helt fantastisk for han, om jeg kan få si det slik. De har ikke så mye kontakt jevnt over, og da er det fint å kunne tilbringe ferier sammen. Veldig lite er viktigere enn å ha en pappa! Dagen avsluttet vi med middagsbesøk og pannekaker hos et vennepar. 

Jeg har jo tidligere hatt med meg Nathaniel når jeg har jobbet i barnehage, og i dag var altså også en slik dag hvor han måtte bli med meg på jobb. Bare at denne dagen skulle vi tilbringe på småbarnsavdelingen. Altså åtte timer med babyer. Det gikk kjempefint, og han var så flink, spesielt på starten av dagen, hvor han både leste for småbarna, bygde klosser til de, og gikk ut i regnet for å plukke opp leker de hadde kastet ut av vinduet. Tålmodigheten tok naturligvis gradvis slutt, men alt i alt kjenner jeg at jeg blir veldig stolt over å ha en så flink stor, liten gutt som jeg uten problemer kan ta med meg hvor som helst, til tross for at han i utgangspunktet er aktiv som få. 

 

 

Jeg er forelsket, og ikke i læreren..

For et halvt år siden , helt tilfeldig, møtte jeg Stian, pappaen til Sienna. Vi var begge litt bedugget, om man kan si det slik, og vi bestemte oss for å snakke. Snakke om alt som har vært. Tilgi, og legge ting bak oss. Jeg har alltid trodd at jeg skulle føle mye bitterhet, men det har jeg ikke følt på en eneste gang. Jeg har forståelse for at ting har vært vanskelig for oss alle, og det er menneskelig å feile. Det viktige er hva vi velger å gjøre fra nå av. Fra første øyeblikk følte jeg på en følelse jeg ikke har kjent på flere år, som jeg tror også ganske umiddelbart var gjengjeldt – forelskelse! 

Jeg trenger vel ikke si at det har vært helt fantastisk for alle. Å se far og datter sammen ga meg, og gir meg fortsatt virkelig fred lengst inni sjelen. Å være alenemor er helt greit, og det har vært helt topp for meg så lenge jeg har vært det. Men å være en familie er selvfølgelig det jeg ønsker meg aller mest. Det gir meg ekte lykke å se hvor glad Sienna er i pappaen sin, og vice versa. Jeg hadde aldri i verden trodd at våre veier skulle krysses på denne måten, men livet er en merkelig ting. Det gir deg de tyngste nedturene, men også de mest fanstastiske overraskelsene. Nå har vi kjøpt hus, skal pusse opp og vi flytter sammen om et par måneder. Jeg er så lykkelig!

Følg meg gjerne på Snapchat @rannveigheit♥ og Instagram @Ranveicharlotte♥

PS: Om dere har noen spørsmål, tenkte jeg kanskje å lage en liten spørsmålsrunde rundt dette her! Spør gjerne om dere lurer på noe 🙂