Da var juletreet endelig pakket ned, og forsåvidt alt av julepynt ellers. Minstesnuppa sover søtt i babygrinden sin, og jeg skal utnytte den med å støvsuge, henge opp klær og sette på ny klesvask. Nyfødte babyer blir heldigvis rolig av slike lyder, så ingen fare for vekking altså.
Rødt er erstattet med rosa, og gud så deilig det er! For all del, rødt er kjempekoselig. Når det er jul. Ellers på året er jeg ikke særlig begeistret for fargen, men rosa, derimot, skal få lov til å pryde her nå! Er det mulig å ikke bli glad av den fargen? Jeg tror ikke det.
Om snuppa slår på stortromma og tar seg en skikkelig lang lur skal jeg også bake kaken jeg hadde tenkt å bake i går. Ellers er vi veldig klare for helg, og denne helgen skal alle mine tre være her. Tenker bondegårsbesøk imorgen dersom det ikke blir altfor mange minus. Det blir veldig koselig, og ikke minst, veldig hektisk. Det velkjente fenomenet “endelig helg, nå skal det slappes av!” gjelder absolutt ikke her. Å være mamma er en fulltidsjobb, spesielt om man er alene. Dag og natt. Sånn er det, og jeg synes egentlig det går veldig fint. Godt jeg er ung!
Tenkte forresten å dele fødselshistorien med dere i kveld! Det hele gikk veldig fort for seg, så jeg var i temmelig sjokk både under og etter fødselen ettersom riene kom uten pause. Derfor husker jeg veldig lite på nåværende tidspunkt. Heldigvis skrev jeg ned det jeg husket allerede mens jeg var på sykehuset. Er derimot ikke så mange bilder jeg kan dele med dere, ettersom man ser “alt” på de bildene jeg har fra fødselen. Men skal se hva jeg får til!
Hva er deres planer for helgen? Ønsker dere en fantastisk fin fredag videre!
Med baby i hus, innså jeg noe vesentlig,rimelig kjapt etter hjemkomst. Kravene til meg selv må senkes! Huset kan rett og slett ikke være ryddig til enhver tid, og det må lettvindte og kjappe løsninger til. For at hverdagen skal gå rundt, rett og slett.
I dag la jeg meg faktisk til å sove med snuppa på dagtid… for første gang! Forstå det den som kan. Planene var mange. Bake gulrotkake, pakke ned juletreet, rydde og støvsuge. Vet dere hva som ble gjort? Ingenting. Absolutt ingenting av det jeg hadde satt på planen. Juletreet pryder fortsatt stua vår, og noen kake så jeg aldri til. Etter en natt med så godt som ingen søvn, var det beste jeg kunne gjøre å slappe av mens snuppa sov. Og det gjorde jeg også. Vi sov i flere timer, og herregud, så himmelskt det var. Jeg må rett og slett roe litt ned og slappe mer av. Senke kravene. Man dør ikke om gulvene skulle vært støvsugd, eller om man ikke rekker å bake kake.
På ettermiddagen fikk vi middagsbesøk av min venninne Cathrine og hennes lille familie. Veldig koselig! Vet dere hva jeg serverte til middag? Pose-grønnsakssuppe med pølsebiter, oppkuttede gulrøtter og stekte grove baguetter. Veldig godt, og lekende lettvindt. Det har jeg sansen for! Så får mamma/kostholdspolitiet heller komme å drepe meg. For det innrømmer jeg gladelig, jeg står overhodet ikke å lager avanserte og tidkrevende middager lengre, Det skjer bare ikke. Kanskje om jeg hadde hatt åtte armer til (som forresten står som nummer èn på ønskelista mi til min 23årsdag) Inntil det skjer (noe det sannsynligvis aldri gjør) vil jeg heller bruke tiden på å være så mye tilstede for mine søte små som jeg overhodet kan.
Lille søte Emilio og min vakre gode Nathaniel! Om noen enda lurer på hvorfor min sønn lager grimaser på bilder, så kan jeg gladelig informere dere om at han er fire år. End of story.
Nå er det natta, og jeg ser fram til helg med mine tre søte små imorgen, etter en koselig uke!
Det er vel ikke til å legge skjul på at mange har sett på meg med stor mage, to små med aleneansvar, ristet på hodet og tenkt på det som en togkrasj i saktefilm. At jeg aldri i livet kommer til å klare det. Og for å være helt ærlig, jeg har selv til tider tvilt på meg selv mens jeg enda gikk gravid. Da ting var som tyngst. Går det virkelig an å være alenemor til tre?
Svaret er definitivt ja.Viljestyrke er en fin ting, og jeg er så heldig å være godt utstyrt med akkurat den egenskapen. Nå er snuppa tre uker og to dager gammel. Og vet dere hva? Ting går over all forventning! Det går bedre enn jeg noen gang kunne tenkt meg! Javisst er ting hektisk. Helt vanvittig hektisk! Hektisk er faktisk ikke et dekkende ord for situasjonen engang. Men det går veldig bra. To storesøsken som omtrent krangler om å “passe på” lillesøsteren sin, og som mer enn gjerne hjelper til (kanskje litt for ivrig til tider) med å hente smokk, kluter og hva enn hun måtte trenge. Så fort hun gråter, før jeg rekker å reagere selv, er det to storesøsken som roper for full hals at lillesøster gråter.
Jeg tror det kommer litt an på hva man innstiller seg på. Fra jeg innså at jeg faktisk skulle bli mamma på nytt (og det tok sin tid) har jeg sakte men sikkert forberedt meg selv mentalt på at ting kommer til å bli vanvittig tungt. Hver eneste dag. Hadde jeg forberedt meg på at det skulle bli en enkel oppgave, hadde jeg kanskje ikke stått så sterkt i dag som jeg gjør. For det er virkelig ikke til å sette under en stol… å være alenemamma til tre krever sin kvinne! Eventuelt mann. I tillegg til en hel haug av bein i nesa, som jeg også er så heldig å¨ha.
Det er lite søvn, det er såvidt tid til noe som helst annet enn barn, og noe så enkelt som middagslaging kan bli vanskelig om jeg ikke har planlagt hver minste lille detalj på forhånd. Det er ikke noe fritid, hverken dag eller natt. Alt må koordineres, og planlegges. Helt til fingerspissene. Derfor er det veldig godt at snuppa begynner å komme inn i en slags rutine nå. Mye våken på dagtid ,og sover godt om natta med to-tre spisepauser. Veldig deilig!
I dag var jeg og minstesnuppa en tur på Strømmen storsenter for å gjøre unna noen ærender, og kjøpte en ny bok som skal være veldig bra for å få ungene til å sovne. De to største sliter litt med sovingen til tider siden de deler soverom, og det er selvsagt mye gøyere å tulle med hverandre enn å sove. Så vi kjøpte en bok som visstnok skal hjelpe barn å sovne inn. Så vi får se,da! De likte den hvertfall veldig godt. Og bittelillesøster er selvfølgelig med på lesestunden, til storesøster og storebrors store glede.
Herregud, så heldig jeg er!
Nå er matpakker laget, og ungene er klare for andre dag i barnehagen etter ferien. Pleier egentlig å lage matpakkene deres ved kveldsmaten, siden maten først er ute. Men i dag ble det noe hektisk. Hektisk er det vel forsåvidt hele tiden, egentlig.
Nå har nettopp minstesnuppa falt til ro og tatt natta. Vært litt urolig i kveld, så det har gått i bæring, byssing og “Bæ bæ lillelam” Takk gud for bæremeis!
Hun har generelt vært utrolig rolig helt siden fødselen, men alle babyer har jo vondt i magen fra tid til annen. Jeg kan likevel bare komme på en annen dag hvor hun hadde vondt i magen. Alle mine tre har vært veldig “snille” Mistorstå meg rett. Alle babyer er selvfølgelig snille, men når jeg hører om andres babyer som gråter og gråter ustanselig dag inn og dag ut, føler jeg meg jo heldig som slipper akkurat det.
I morgen starter hverdagen igjen for fullt. Fra da av blir det bare meg og lille Sienna hjemme på dagtid, da ungene skal tilbake til barnehagen etter ferien. Må jo ærlig innrømme at det skal bli litt rart og veeeldig stille å plutselig ha hele dagen alene, bare jeg og lille frøkna. Vi skal kose oss masse, og denne babytiden skal virkelig utnyttes til det fulle. Det er de mange små øyeblikkene som virkelig betyr noe, og det må vi aldri glemme! Vi, jeg inkludert, er litt for flink til å “se fram til ting” og la hverdagen suse unna. Men det er flest hverdager, og de skal nytes med en god dose fullstendig kaos, men til gjengjeld masse klærlighet med mine tre søte små. Som snart ikke er så små lengre, om tiden skal flyge like fort som den har gjort til nå!
Jeg er så trøtt at jeg omtrent stuper, så med barnehagebagen med skifteklær, uteklær og drikkeflaske pakket og klart, og med lunchboksen til storebror plassert i kjøleskapet, melder en over gjennomsnittet sliten og trøtt mamma god natt . Jeg kan nesten ikke VENTE med å treffe puta.
Eller skal jeg si, unnskyld dere? Dere som finner på noe stygt å si(skrive…) så fort muligheten byr seg? Det er tydeligvis ikke alle som fulgte like godt med da foreldrene deres forsøkte å lære dere grunnleggende folkeskikk og manerer. Jeg kjenner faktisk jeg blir mektig provosert. Skikkelig forbanna. Ikke fordi jeg tar meg nær av slikt (etter snart fem år som toppblogger har jeg blitt temmelig herdet) men rett og slett fordi enkelte faktisk ikke eier skam her i livet.
Det ER faktisk lov å vise litt god,gammeldags grunnleggende folkeskikk selv om man gjemmer seg bak skjermen sin og “Anonym“. Etter forrige innlegg ble jeg både beskyldt for å lure leserne mine, og for å skjule mine “feil”. Vel…
UNNSKYLD meg. Bare for å ha mitt på det rene. Beklager at innlegget kunne mistolkes slik at det kunne oppfattes som at det var rabatt på hele nettbutikken til Knerten og Karoline. Det er, som jeg skrev, 50% på nettbutikken, jeg skrev aldri HELE nettbutikken slik noen påstår jeg har gjort. Hvorfor skulle jeg ville lure mine egne lesere? Hva har jeg å vinne på det? Jeg har likevel hverken slettet kommentarer, eller endret på innlegget siden jeg la det ut. Jeg har, som dere sikkert er kjent med, tre barn. Jeg har hverken hatt lyst eller mulighet til å åpne PC’n før nå, siden jeg la ut innlegget i morrest. ( Det er rimelig lite tid til noe annet enn nettopp barn på dagtid). Og er helt sjokkert over hvor mye svada og dritt det kan bli på et innlegg med søte barn og fine klær. Rett og slett hårreisende. Jeg håper det er kjedsomhet og lite å gjøre som er grunnen til at voksne mennesker velger å gå inn på en blogg bare for å slenge med leppa. Eller skal jeg si fingrene? Leppa hadde dere vel neppe turt å slenge med. Ellers, om jeg var dere, tror jeg faktisk jeg ville gått en eller ti runder med meg selv og revurdert livet mitt.
Til alle mine andre lesere, så beklager jeg for et “sinna” innlegg. Jeg er bare menneske, og måtte rett og slett bare få ut litt frustrasjon og tanker etter å ha lest alt av meget snodige og merkelige påstander som kommer her. Ønsker dere en fantastisk natt med mye søvn ♥
Jeg må bare si at jeg setter uendelig stor pris på alle de fine ordene som tikket inn en etter en i mitt forrige innlegg. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg blir litt rørt, full i hormoner som jeg er. Jeg er svært takknemlig for at jeg har så flotte lesere og følgere. Tusen, tusen takk for at dere er dere, og at dere tar dere tid til å lese min blogg hver dag♥
//inneholder annonselenker
Og så, over til noe ganske annet. Siden det er Januar, selve salgsmåneden, så har jeg en liten overraskelse til dere lesere! Dere får nemlig hele 50%pånettbutikken hos Knerten og Karolineved bruk av rabattkode “Rannveig50“
Ungene har så mye fint tøy derfra, og jeg har vært fast kunde der en stund nå. Det beste av alt er at klærne dukker opp allerede 1-2 dager etter de er bestilt og sendt. Nå nettopp bestilte jeg noen herlige ullsett derfra, med et søtt og morsomt elgeprint forran. Elsker det, og det holder ungene gode og varme på disse kalde vinterdagene vi har nå, og en god stund framover. Det er ikke tull, ull er gull!
Og så må jeg bare dele noen bilder jeg tok av lille vakre frøkna mi i går. Vi var nemlig invitert i barnebursdag til Nathaniels kompis, så da fikk hun brukt det nydelige ballerinaskjørtet sitt med glitter på. Og matchende body. Begge fra Knerten og Karoline ♥
2015 gikk forbi som det desidert tyngste året i mitt hittil relativt korte liv. En vakker dag i slutten av mars satt jeg på do hjemme i leiligheten min, å gråt ustanselig, samtidig som jeg nistirret på en liten pinne som viste to åpenbart og helt klare røde streker. Det var ikke tvil. Jeg var gravid. Igjen.. Tusen millioner tanker svirret gjennom hodet mitt. Selv om jeg er i mot abort, så visste jeg umiddelbart at det var det jeg “måtte” gjøre. Men det skulle vise seg å bli langt fra så enkelt som jeg kanskje hadde trodd.
Jeg hadde nettopp gått ut av et forhold til han jeg hadde vært sammen med noen måneder. Jeg hadde det ikke så veldig bra fra før, ettersom han jeg var sammen med ikke behandlet meg noe bra. Og dette gjorde det ikke noe lettere. Da jeg fortalte om graviditeten til barnefaren, en “kompis” av meg, ble det bare ledd av. Ikke noe sympati, ikke noe “jeg kan være med deg å ta abort”.Ingenting. Det var rett og slett “mitt problem”. Ukene gikk, og de negative tankene ble bare verre å håndtere, helt alene. Jeg fortalte så å si ikke en eneste sjel om graviditeten. Jeg var for feig, jeg turte ikke rett og slett ikke å møte reaksjonene til mine venner eller familien min. Alle fordommene. Jeg var rett og slett livredd.
Jeg gikk derfor med denne hemmeligheten helt for meg selv. Hodet mitt sa abort. All min fornuft sa abort. Jeg visste jeg måtte ta abort! Men hjertet mitt strittet i mot. Mamma-hjertet mitt. Ukene gikk, og magen vokste. I takt med at magen vokste, var jeg nødt til å bruke større og større klær for å skjule den. Jeg var livredd for at noen skulle få vite om det. Jeg skulle jo ta abort, snart hvertfall…. og ville for alt i verden ikke at det skulle komme ut. Hva ville folk sagt da? Alt i meg – alt bortsett fra min sunne fornuft, strittet i mot å fjerne det som vokste inni magen min. Det begynte å nærme seg uke tolv, og jeg var mer usikker enn noensinne. Jeg var rett og slett dypt fortvilt og deprimert. Om jeg gikk en dag over uke tolv, så ville det være et valg jeg må stå til ansvar for resten av mitt liv. Det vil ha store konsekvenser. Vil jeg i det hele tatt klare det? Kommer jeg til å klare å gå gjennom et helt svangerskap uten noen form for støtte?
Det gikk en dag over uke tolv. Og mange, mange flere dager. Ingen vei tilbake. Jeg vet ikke om jeg var lettet, eller enda mer fortvilt. Det var likevel en lettelse å ikke stå ovenfor det utrolig vanskelige valget lengre.
I uke 14 fortalte jeg barnefaren at jeg ikke klarte å gjennomføre noen abort. Jeg sendte et langt brev, hvor jeg forklarte situasjonen. FIkk ikke noe svar. Ukene gikk. Rundt uke 20 hørte jeg fra han igjen. Det var derimot ikke noe annet enn drittslenging, og et krav om å ta abort snarest. I uke 20! Han tilbød seg å være med. Han kunne være med å ta abort i uke 20, men ikke i uke 7. Da jeg sa at jeg ikke er en barnemorder, og nekter å drepe mitt eget barn, fikk jeg til svar om at han ikke ser på det som drap å ta livet av et 20 uker gammelt foster. Da han endelig skjønte at jeg ikke kom til å ta abort hallveis i et svangerskap, startet drittslengingen igjen. Jeg måtte jo skjønne at han ville HVERTFALL ikke ha barn med MEG. Vel, jeg var ikke så keen på å få barn med HAN heller, eller å få barn i det hele tatt. Men sitter nå likevel med verdens vakreste lille prinsesse i mine armer. Den lille frøkna takker jeg gud for, og jeg ville aldri, aldri vært foruten henne!
Her er jeg faktisk rundt 14 uker på vei. Det syntes veldig godt på meg, ettersom jeg var/er veldig tynn, men klarte alltid å skjule magen. Det er trist at man må skjule noe som egentlig skal være noe fint, Men slik var det for meg. Desverre.
For en liten stund siden fikk jeg en telefon fra barnefaren. Som han avsluttet med å rope at han blir kvalm av stemmen min og ikke gidder å prate med meg, for så å legge på. Jeg har gått gjennom vanvittig mye, ting har vært så ufattelig tungt. Jeg har grått mine modige tårer gjennom disse tunge og lange månedene, og jeg har ikke minst stått ene og alene i det. Og vært alene med alle tankene. Det har vært tøft, mildt sagt! Oppå det hele får jeg kun drittslenging, igjen. Jeg lurer virkelig på hvor noen mennesker oppevarer hodet sitt. Det er i alle fall ikke der det hører hjemme. Ydmykhet er en fin egenskap, som desverre ikke alle innehar. Livet er slik at ting skjer, og man må bare prøve å gjøre det beste ut av det. Vi er bare mennesker alle sammen, og jeg er ikke en slem drittkjerring som ikke klarte å gjennomføre en abort, slik jeg, av han,blir framstilt.
Så alle dere som enda spekulerer i hvem pappaen er, vær så snill å la det ligge. Jeg orker ikke tenke på saken, og blir påminnet det hver eneste gang noen nevner det. Enn så lenge, så har Sienna kun en mamma og en familie med mye kjærlighet. En mamma som elsker henne betingelsesløst! Og jeg tror helt ærlig det er bedre enn å ha en drittsekk der som kun sprer kvalme og som helst ikke vil vite av henne. Jeg vet jeg fortjener så utrolig mye bedre enn det, derfor lar jeg saken ligge inntil barnefaren velger å vokse opp og stå for handlingene sine uten å skylde på andre.
Inntil videre, så¨setter jeg stor pris på om dere kan respektere dette. Jeg vet jeg har mange “haters” der ute, men det må da kunne finnes et snev av empati i dere også? Jeg velger å gå inn i det nye året med nytt mot, og ikke minst tre små skatter jeg er så heldig å ha i livet mitt. Jeg ville aldri vært foruten, og er vanvittig glad for at jeg har fulgt hjertet mitt, og ikke det samfunnet krevde av meg. Det en patetisk tulling krevde av meg.
2016 skal bli et fantastisk fint år! Og legge 2015 bak oss. På den ene siden var det selvfølgelig et fint år. Enda et år hvor jeg har vært så heldig å få være mamma til mine skatter! Men jeg kunne vært foruten store deler av det. Svangerskapet var et sant helvette fra start til slutt. Det var ikke koselig, slik et svangerskap skal være. Jeg var deprimert store deler av det, og følelsen av å vite at du kommer til å gå gravid alene. Kjenne de første, små sparkene.Alene. Føde alene. Være alene etter fødselen. Det er tungt. Det er virkelig ikke til å legge skjul på. Jeg har heldigvis hatt en fantastisk familie rundt meg, om ikke i avstand, så i alle fall i hjertet. Min kjære mamma har vært min største støttespiller gjennom det, selv om det selvfølgelig også kom som et sjokk på henne. Og det er jeg så vanvittig takknemlig for! Familie er faktisk alt.
Hadde egentlig tenkt til å hive ut et lite blogginnlegg i går kveld, men med ei lita snuppe som plutselig ble litt urolig av alle rakettene, ble det i stedet mammakos oppå brystet på sofaen. Og slik sovnet vi begge, og sov til klokka seks i morrest, da snuppa våknet for mat og vi gikk å la oss i sengen min og sov helt til klokka ni da storebror våknet. Deilig!
Vi hadde en kjempefin nyttårsaften i går. Veldig rolig, og gjorde ikke spesielt mye ut av det. Julepølser og medisterkaker med tilbehør til middag, og julebrus i vinglass. Må gjøre litt stas vet dere, selv om jeg prøver å gjøre alt så enkelt som mulig nå mens snuppa enda er så liten og tiden med ledige hender er knapp. Rett før storebror la seg kl 21, dro vi ut og tente på noen stjerneskudd for mens vi så på rakettene. Forsøkte å vekke han ved midnatt for å se på alle de fine rakettene når det virkelig tok av, men da var han helt kaputt etter en lang dag med mye innhold, og sov søtt, så jeg lot han få sove videre.
I går formiddag var vi på koselig nyttårslunch hos ei venninne av meg og ungene hennes, veldig koselig! I dag har vi vært på lunch og besøk hos Nathaniel sin bestekompis i barnehagen. Og i morgen skal vi i barnebursdag. Noe jeg vet det er en liten gutt som ser veldig fram til!
Ellers går dagene her i ett sett, i likhet med vaskemaskinen vår. Det er ikke mye “meg” tid, så godt som ingenting. Jeg har hele veien tenkt at det kom til å bli hektisk, og hektisk er det såvisst. Men vet dere hva? Det er faktisk helt greit.Så lenge man klarer å innordne rutiner på absolutt alt fra A-Å, så klarer man det fint. Faktisk, så synes jeg hverdagen som trebarns alenemor går over all forventning! Det er mye rart kjærligheten kan gjøre, men den finner absolutt fram det sjette giret i meg. Det jeg egentlig ikke visste fantes!
Godt nyttår og 2016 til alle dere fantastiske lesere! ♥
![IMG_0978[1]](http://rannveigheitmann.familieprat.no/files/2015/05/IMG_09781.jpg)
