Det er søndags morgen. Sola stråler gjennom vinduene i stua. Jeg strekker litt på meg, og innser raskt at det skulle jeg aldri gjort. AUCH. Leggkramper! Jaja, bare å overleve gjennom den. Ja, jeg befinner meg tydeligvis i min ekstremt gravid-fiendlige sofa (den hater gravide!) Klokka er ti, og jeg har rett og slett ikke orket å forflytte min alt for tunge, gravide kropp de få meterne fra den, og inn til mitt soverom og min seng, som for ordens skyld er hundre millioner, trillioner ganger bedre å ligge i for en gravid hvalross. Selv ikke etter å ha våknet gjentatte ganger av en rygg som dreper meg, en baby som ligger med hodet sitt laaaangt og godt ned mellom beina mine, som også kjennes mer ut som en kaktus, enn et hode, hodet som også samtidig squeeezer blæra flat med jevne mellomrom, har jeg ikke orket å flytte meg.
Jeg funderer litt på om jeg skal stå opp og utrette noe før min kjære sønn kommer hjem igjen, men finner raskt ut at for vårt alles beste, er det best om mor er uthvilt. Jeg vagger først på do. Og når jeg sier vagger, så mener jeg .. vagger. Sånn på ordentlig. Det ser rett og slett ikke klokt ut, og tilogmed verdens mest alvorlige og trause person ville ledd av meg.
Etter dobesøk, vagger jeg videre til neste, obligatoriske gravidpost. Jeg kaster raskt i meg en svær chocolate-peanut-caramel kake med altfor mange kalorier og alt for mye mettet fett, før jeg drikker litt melk, etterfulgt av litt pizza og julebrus. Med gravid-cravingsene mine tilfredsstilt, vagger jeg videre til den behagelige sengen min.
Der finner jeg raskt ut at jeg absolutt ikke kommer til å få sove. Jeg har jo aaaaalt for mye å gjøre. Hjelp! Hva gjør man da? Jo, da gjør man det mest meningsløse som her i verden eksisterer.
TINDER!
Tinder, kjære Tinder. Tinder for meg er litt spesielt. Jeg bruker det nemlig bare når jeg har barnefri, og har aldri utrettet noe der. Hverken positivt, eller negativt. Ingen dates, eller noen særllig fornuftige samtaler. Jeg rett og slett bare er der. Det er litt sånn som TV for meg. Jeg gjør det når jeg kjeder meg. Jeg kjeder meg aldri, bortsett fra når jeg har barnefri. Så, i øyeblikket bestemmer jeg meg for at NÅ, er sikkert den forståelsesfulle og aksepterende drømmemannen på TInder. Selv om han ikke var der for to uker siden, tre måneder siden, eller ett år siden, er han helt sikkert der i dag. Vel…
Jeg åpner den berømte appen, og begynner min favoritt-kjede-aktivitet. Sveipe til høyre eller til venstre. Venstre er hvis fyren ser ut som en seriemorder som kunne spist deg til frokost, høyre er hvs vedkomne ser noenlunde oppegående ut. Det blir flest venstre for min del, men noen blir da også godkjent.
Ja, vi liker hverandre. Kjempegodt! Men vet han egentlig hva han nettopp likte?
Og så tikker melldingene inn. Ja. For jeg har faktisk aldri, i hele mitt Tinder-liv, sendt melding til noen først. Jeg rett og slett har ikke troa. Men når de først skriver, så må jeg jo nesten svare.
Og det er det berømte spørsmålet som hver eneste gang går igjen; Hva søker du her på Tinder?
Svaret er naturligvis: En spennende livspartner å gå lange og gode turer ut i skog og mark, en jeg kan nyte et glass rødt med mens vi sammen ser på den vakre solnedgangen, rolig og romantisk. Bare oss to, og etterhvert kjernefamilien vi lager. En jeg kan reise og oppleve nye og spennende ting med!
Nei.. stryk det der, a! Du skjønner det at, om jeg i det hele tatt søker etter noe, så søker jeg etter en som ikke er seriemorder og ikke spiser meg eller mine snart tre barn til frokost. En som synes det er helt greit med fullt kaos til tider, en som godtar å bli hylt i øret ” JEG VIL HA SJOKOLADE!!!!” og diverse andre morsomme ting i løpet av en dag. En mann som foretrekker svette all-inclusiveferier, hvor man nesten er garantert et hjerteinfarkt med på kjøpet, hvor det største fokuset ligger på hvorvidt plassen er utstyrt med et kick-ass badeland eller ikke. En fyr som ikke ønsker seg sine egne barn, eventuelt har egne barn fra før av, ettersom jeg absolutt ikke, under noen slags omstendigheter, ønsker meg flere barn.
Ja, jeg innser kanskje at jeg ikke er Tinder-drømmedama. “Kanskje ikke” er vel å underdrive ganske kraftig. Rettelse: Jeg innser at jeg er så langt fra Tinder-drømmedama som det overhodet er mulig å komme. Så kanskje det er like greit å bare holde det som hobby, i mens jeg sakte men sikkert innser at jeg kommer til å dø alene med alle de tredve kattene mine.
//Bildet er fra Instagram. Følg meg HER
Og.. om vi i det hele tatt kommer til det faktum at jeg ser mer ut som en strandet hval og i skrivende stund er en levende menneske-ovn, så kommer vi til mitt favorittspørsmål nummer to:
Hvordan er du gravid, når du er singel?
Vel, du skjønner det, at jeg er den ordentlige jomfru Maria. En vakker vinterdag for rundt ni måneder siden, dalte det en engel ned fra himmelen og plasserte et embryo i livmoren min. som nå kommer ut når som helst. Jeg må likevel presisere at det ikke er Jesus som ligger i magen min, i så fall en noe kvinnelig og feminin Jesus.
Neida. Men det hadde jo vært litt gøy om det var sånn, eller hva? Jeg må forklare at det går an å være gravid og alene, uten å hverken være løs, tøs, eller dum. Det er på dette tidspunktet de fleste detter av. Merkelig nok, blir det veeeeeeeldig stille..
… jeg lurer virkelig på hvorfor!
#humor #selvironi #foreveralone #gravid #mamma #gravidbekjennelser #blogg #blog #mammablogg #gravidblogg
