Selvgjort er velgjort

Da var det plutselig freda’n igjen da! Og størstesnuppa er dratt på pappauke, mens vi skal kose oss her i helgen. Jeg,og to av tre skattifnatter. Vet dere hva? Det blir selvfølgelig fredagspizza i dag, men jeg heller mot å bestille den fiks ferdig. Haha. Rett og slett fordi jeg har brukt dagen i dag på å slappe av mens snuppa sover, da jeg ikke sov så godt i natt. 

Hva det enn blir, så blir det bra. Jeg og Nathaniel har avtalt Harry Potter-kinderegg-popcorn date etter lillesøster har lagt seg, og det vet jeg han ser skikkelig fram til. Føler seg jo stor, når han får være våken lengre, og han ELSKER Harry Potter filmene. Så langt har vi bare sett de tre første litt på repeat, da jeg synes de er “barnevennlige” og greie for hans alder. Resten får vi nok enda vente med en stund. . 

I går kveld lagde jeg hjemmelagde musli/energibarer, med tørket frukt, valnøtter og havregryn, og tenkte å vise dere resultatet. De ble noe brent, men det er slik det er avogtil. Jeg er litt sånn som løper mellom kasserollene, klesvask og alt annet som skal gjøres, og plutselig hadde blandingen stått akkurat litt for lenge. Vel, vi får se hvilket terningkast sjefen selv gir de når han kommer hjem fra barnehagen. Han har turdag på fredager , og da må man jo ha med noe som er litt ekstra godt! 

Nå sitter jeg egentlig bare å venter på at lille frøken snupp skal våkne, og så skal vi dra å møte ei venninne og datteren hennes som skal være med henne, og mor sjøl skal ta sol. Det blir så deilig! For å si det sånn, det hører til sjeldenhetene. Så min likbleike kropp har nok godt av litt stråling, hvor farlig det enn måtte være. 

God helg kjære lesere og følgere!

Blogges

 

Ti måneder, min lille skatt!

Hennes navn klinger fortsatt like vakkert i mine ører som da hun fikk det for akkurat ti måneder siden. på selveste Luciadagen♥

For litt over en time siden var det nøyaktig ti måneder siden min lille vakre frøken kom til verden i en voldsom fart,på sånn cirka en og en halv time fra vi parkerte på sykehuset til hun lå på brystet mitt. Det gikk så fort, at det var vanskelig å ta innover seg at det var ferdig og at verdens fineste lille Sienna endelig var her etter en hel uke over termin! 


 


 


 

Ti fantastiske, unike og lærerike måneder. Har hjertet mitt egentlig plass til mer kjærlighet? Spørsmålet jeg stadig stilte meg selv mens jeg gikk gravid med Sienna. Kom jeg til å elske henne like mye som jeg elsker de andre to? Svaret er… JA, det finnes virkelig ingen tvil her i verden. Tiden har gått så alt for fort. Fra bitteliten baby, til en jente med sine egne, bestemte meninger, med et stort hjerte,et humør som skinner sterkere enn sola selv, og latter som kan sjarmere hvem som helst i senk. Jeg hadde nok sett for meg at ting skulle sett litt annerledes ut enn det gjør i dag, med tanke på hennes pappa. Men det er ikke noe annet å gjøre enn å håpe at han en vakker dag innser hva han går glipp av, og at han ønsker å bli kjent med sin nydelige lille datter. Jeg kan nemlig ikke begripe hvem som ikke skulle ville bli kjent med denne  gode solstråla! Saken med hennes pappa har jeg egentlig lagt i fra meg for lenge siden, han kommer nok kun til å stå som pappa på papirer slik det ser ut nå. Men jeg gir selvfølgelig aldri opp for Siennas del! Jeg mener bare at ingen kan tvinges til å være pappa, og at det heller ikke kommer noe godt av at noen stiller opp mot sin vilje.  

Snart har ett år gått, men vi to har heldigvis mye tid sammen før hun skal i noen barnehage, som mest sannsynlig ikke vil bli før neste høst. Og det er jeg så utrolig glad for. Jeg elsker virkelig å være hjemme med henne, og vi lærer nye ting, ord og lyder hver dag nå. For første gang kan jeg faktisk forstå de som ønsker å være hjemmeværende med barna sine i flere år. Det har selvfølgelig vært helt herlig å være hjemme med de andre to også men jeg syntes også det var greit når de var klare for barnehagen. Tror kanskje hele min tankegang har forandret seg litt? Jeg har jo også blitt eldre, og med tiden, danner man seg selvfølgelig flere tanker rundt det å ha barn og selve mammarollen. 

I dag reiste lillefrøkna seg helt opp til stående stilling for aller første gang! Jeg blir så…. stolt! Er det lov å si? Jeg blir så utrolig, ufattelig stolt! For plutselig står de bare der, og smiler sitt bredeste smil, mens de reiste seg opp ordentlig for første gang. Og så blir jeg litt trist, fordi jeg vet at dette en vakker dag er over, at hun skal i barnehage, og være borte i flere timer per dag. Plutselig er de myndig hele gjengen, og flytter ut. Det skjer før man aner det! Neste år har jeg en seksåring og en stolt skolegutt, og det er kjemperart å tenke på. Tiden har virkelig bare gått så utfattelig fort, og vi titter ofte på minneramma som står på en hylle på rommet hans, og snakker om den tiden da han var baby som Sienna er nå. Og tilogmed enda mindre! Det er veldig koselig å mimre, og det gir de mer forståelse i hvordan ting henger sammen, at man først er baby, og vokser og blir større og større. Og at vi alle har vært så små en gang i tiden. 

 

Nå skal jeg lage muslibarer som Nathaniel skal ha med seg på tur i barnehagen i morgen, og så er det natta her også. Ha en nydelig kveld alle lesere og følgere! 

Blogges♥

 

 

Sunn og enkel lunsj til baby!

Jeg regner med det for babyer, som det er for oss andre. Vi blir litt matlei i blandt. Lunsj til Sienna går som oftest i brødskiver, egg, kyllingfilet, fiskekaker, frukt, fruktmos og ikke minst, blåbær. Denne frøkna spiser ekstremt mye blåbær! 

Så, i dag bestemte jeg meg for å mekke bananlapper til dagens lunsj. Og det falt veldig godt i smak hos lille frøken snupp! Sunt, godt, enkelt, og litt spennende! Tipptopp, og garantert en slager for framtiden.

Bare se selv, så enkelt! 

Jeg moste 4 bananer, og heiv alt sammen oppi kitchenaiden.  Og vips! 

Ingredienser:

4 stk bananer

4 dl små havregryn

4 egg

2 ts bakepulver

2 ts vaniljesukker

For å lage min egen vri, tilsatte jeg kokosa og kardemomme. Og de ble kjempegode! Brukte også kokosa til å steke de i. 


 

Fornøyd frøken snupp!

Nå skal vi bare kose oss hjemme et par timer til før det er ut og i barnehagen for å hente storebror og storesøster. Ønsker dere en fin dag videre! Og ja, siden kommentarfeltene er stengt, så må dere gjerne sende meg mail om det er noe dere har på hjertet! Jeg ser mange sender meg meldinger på facebook, men er også “banna” på facebook hele den neste måneden på grunn av “Mannegruppa Ottar” oppstyret, så dere får desverre ikke noe svar der heller. Men kontakt meg gjerne på mail. Det er alltid koselig ♥

Blogges

 

 

 

 

Skrytekontroll!

Nå er det veldig straks natta her. Jeg har brukt kvelden på å ommøblere og det ble derfor noe sent. Jeg lider nemlig av "mark i rompa"

Tidligere på dagen var vi på timånederskontrollen med snuppa, som blir ti måneder den dag i dag faktisk! To måneder til Lucia-dagen, to måneder til min lille Sienna blir ett år❤

Jeg vet ikke med dere, men jeg ser alltid fram til kontroller med barna. Skrytekontroll, kaller jeg det. Neida. Men altså, det er jo så herlig å vise fram lille snuppa som har lært så utrolig mye på bare de to månedene siden sist vi var på helsestasjonen.

I dag var det ingen vaksiner, men kun vekt og lengdemåling, i tillegg til samtale om hvordan det står til med henne generelt. Selv om kontrollen var midt i sove-tiden hennes, så var hun, som alltid, blid som en sol ❤

Skattifnatt

Blogges

Leve på en løgn

Om to dager er det to måneder til minstefrøkna feirer sin første bursdag! Og jeg merker virkelig mer og mer at jeg skulle ønske at det var en annen person som var like entusiastisk og totalt i lykkerus over denne fantastiske utviklingen jeg er så heldig å få ta del i enda en gang. Hvorfor? 

Besteforeldre. Tanter. Onkler. Venner. De vil komme med et “Å, såååå gøy da!” Men de vil fremdeles ikke være like entusiastisk og i ekstase som det den andre forelderen potensielt ville vært. Snart feirer frøkna sin første bursdag, snart vil hun ta sine første steg, og etterhvert si sine første ordentlige ord.. Alt dette vi jeg få et “Å, såååå gøy da!” til fra mine venner og familie. Hverken mer eller mindre. . 

Og det gjør litt vondt å tenke på at jeg og hennes to storesøsken er de eneste hun har nært. De eneste som er i lykkerus fordi hun vinket god natt da vi sa god natt til storesøster og storebror. Jeg blir jo helt i ekstase over nye ting som skjer, og kan ikke skjønne hvorfor ikke dette er fantastisk for samtlige involverte. Vi bruker endel “pekebøker“, og frøkna har lært seg å kjenne igjen og peke på babyer, biler, katter og hunder, i tillegg til hvordan lyd de lager. “Mjau” “Voff” og “Brrrrrom”

 

Hvordan føles det for meg? Det føles som om jeg vant i lotto når jeg her en dag sa for sikkert tusenogtiende gang: “Hvor er hunden?”… og hun pekte fornøyd på den. Man kunne se gleden i hennes nydelige, kulerunde øyne. Jeg følte meg som verdens lykkeligste! Hvorfor føles det ikke slik for alle mammaer og pappaer?

Hvorfor er det slik at noen foreldre er blottet for empati, og glatt kan overse barnet sitt uten å ofre det en eneste bitteliten, kald tanke? Hvorfor er det så vanskelig å forstå at et barn trenger begge foreldrene sine? Hvordan kan det være så vanskelig å forstå at et barn trenger å føle seg elsket av både mammaen og pappaen sin? Og hvorfor er det så ufattelig tungt å legge seg og sitt ego litt til side for sitt eget barn? Hvordan kan man egentlig være så kald?

Disse spørsmålene undrer meg hver eneste dag. Og jeg vil nok aldri finne et tilfredstillende svar på de, desverre. 

Denne frøkna er heldigvis veldig heldig, for hun har to dyktige og engasjerte storesøsken og en mamma som elsker henne av hele sitt hjerte. Å følge henne gjennom hennes første leveår, har vært en enorm reise gjennom en følelsesmessig berg og dalbane, og jeg føler meg beæret som har fått nettopp tittelen mamma for denne vakre, gode frøkna mi.

Jeg skriver dette innlegget med tanke på alle dere fedre der ute som velger å ikke stille opp for barna deres. Som velger å la deres egne barn vokse opp i vissthet om at deres pappa ikke ønsker de. Som velger å leve på en løgn, en løgn så overbevisende de til slutt tror på selv.  

Hvordan kan dere være så kald mot deres eget kjøtt og blod?  Hvordan sover dere om natta? Hvordan greier dere å komme dere gjennom dagen?  Tro meg, det kommer en dag, hvor disse uskyldige barna ønsker å vite sitt opphav og vil oppsøke dere. Hvilken løgn skal dere fortelle da? 

Skulle hatt mye mer av den!

Tiden altså… skulle gjerne hatt så mye mer av den. Har så mange planer hele tiden, men får bare gjennomført en brøkdel…#mammalivet. Det går omtrent i ett her med mine tre søte små, slag i slag, konstant.

Helt ærlig, så tror jeg ikke jeg har kjedet meg. Altså, å kjede seg er jo et ordenlig luksusproblem! Kjenner jeg gjerne skulle ha kjedet meg mer. Hvor herlig høres ikke det ut? Bare ligge å slappe heeeelt av og tenke på at man kjeder seg. Ikke en kjent problemstilling her i huset hvertfall, haha! 

I dag har vært en rimelig normal dag. De to største har vært i barnehagen, og minstesnuppa har vært hjemme med mams. Hun liker seg egentlig best hjemme, ordenlig hjemmekjær. Når vi er hjemme følger vi de faste rutinene, noe som gjør hele dagen forutsigbar. Mens om vi for eksempel skal noe akkurat i det hun har sine faste rutiner, og hun ikke får sovet på akkurat det og det klokkeslettet, blir det noe surr for resten av dagen og kvelden. Sånn sett gleder jeg meg til hun blir litt eldre, og bare har den ene luren slik at det er lettere å være ute og finne på ting. Slik det er nå, må timingen på absoutt alt være helt perfekt om rutinene hennes skal gå opp i opp når vi er ute på farta. 

Det ble laks med deilig tilbehør til middag i dag. Populært for både stor, mindre og aller minst. Og ikke minst, sunt! Mine barn er også ganske spesielle i matveien. Eller, kanskje tvert om. De er veldig allsidige, og liker ting som barn ofte typisk ikke liker. Slik som sopp og reker for å nevne noe. Det elsker de nemlig! 

Ja, jeg liker saus! Heldigvis ikke noe umiddelbar fare for å legge på meg, haha! Tipper jeg forbrennte hele denne porsjonen innen en halvtime etter at den var blitt inntatt. Neida. Joda. Men jeg løper mye fram og tilbake i løpet av en dag altså. 

Plutselig gråter Sienna i stua. Løper i stua. Jeg blir ofte “gjort narr av”(misforstå meg rett) av venner og familie fordi jeg løper bort til de så fort de viser et lite tegn til misnøye eller et lite “ynk”. Så har noen bæsja på do. Jeg løper dit. Så vil noen ha frukt. Løpe på kjøkkenet. Så har noen bæsja på do. Løpe på do igjen. Og sånn går det i ett. Travelt, ja. Her kjeder vi ikke oss ett sekund. Samtidig, så er jeg veldig glad for å ha det akkurat slik vi har det. I bøtter og spann av kaos og kjærlighet i en herlig cocktail! 

 


Blogges

Sannheten

Det føles egentlig utrolig rart. Det føles som om jeg ikke skriver for noen, at det er ingen som leser. Selv om jeg vet det er mange tusen som gjør det likevel. Samtidig, så er det en utrolig stor frihet. Å slipppe å daglig måtte forholde meg til andre menneskers meninger om absolutt alt.

Hva gjør det egentlig med et menneske å daglig høre hvor fæl de er? Hvor tjukk jeg er, selv om jeg er helt normal. Hvor sykelig tynn jeg er, selv om jeg er helt normal. Hvor dårlig mamma er, selv om sannheten er at jeg gir alt jeg har til mine tre små barn. Hevnløgner? Jeg har ingen tall på hvor mange ganger det har kommet noen og kommentert for å sette meg i dårlig lys. I mange år prøvde jeg hardt å overbevise meg selv om at personangrep, hets og drittkommentarer ikke gikk inn på meg. At jeg ikke brydde meg. 

Sannheten er en helt annen. Jeg bryr meg. Jeg er bare et menneske, jeg er en mor. Jeg har følelser, og jeg merker at jo eldre jeg blir, jo mer absurd blir det å få høre fra totalt fremmede mennesker som skal fortelle meg hvordan jeg bør leve livet mitt. Hva jeg bør gjøre. Hva jeg ikke bør gjøre. Ha meninger om absolutt alt i mitt liv. Hvordan fremmede mennesker skriver om meg. Om mitt liv. Nesten som om vi skulle ha kjent hverandre. Og derfor har jeg sprerret kommentarfeltene for en ubestemt periode. 

Det gjør noe med et menneske. Det gjør noe med en mor. Jeg er utrolig takknemlig for å ha skrevet en dagbok i snart seks år, skrevet dagbok gjennom hele min “karriere” som mamma. Livet mitt står skrevet ned svart på hvitt siden jeg nettopp var fylt atten år.  Jeg skulle gjerne vært foruten å daglig få høre andre menneskers syn på meg. Ikke det jeg skriver, men meg. Men jeg har jo etterhvert skjønt at det ikke er mulig for enkelte, å skille sak og person.  Alt er feil for noen. Det man må ha i bakhodet når man skriver blogg, er at det er alltid noen som vil synes det du gjør, det du skriver, er helt på trynet. Men det betyr ikke at det er feil for meg. For oss

Det har gjort noe med meg. Det har det så avgjort. Jeg tenker alltid over hva mange tusen blogglesere ville skrevet om jeg la ut et bilde hvor barna har sølt makrell i tomat på klærne sine. Jeg tenker over hva mange tusen blogglesere hadde kommentert om jeg la ut et bilde hvor jeg ser tjukk. Det som vises i de fleste blogger og andre sosiale medier, er et glansbilde, som de fleste normale mennesker ikke kan leve opp til. Jeg legger ikke ut noe med glans på, men jeg legger heller aldri ut bilder av ungene mine om de har en flekk på genseren sin, rett og slett fordi jeg vet hva som kommer. “Dårlig mor, barna har en flekk på genseren!” Jeg legger aldri ut bilder av hvordan det faktisk ser ut under spisebordet vårt etter ett måltid med tre små barn. La oss si det på denne måten, det krever daglig gnikking og gnukking. Hadde jeg lagt ut bilder etter et måltid her, hadde det vel sett ut omtrent som det her: “Dårlig mor, det er skittent under bordet!”  Legger jeg ut bilder hvor jeg nettopp har spist, høres det sånn ut:  “Du er tjukk, du ser gravid ut!”

 

Verdens verste følelse…

En trist dag. i dag reiste min kjære mamma fra oss. Det har vært en helt herlig (lang) helg, med utrolig mye gøy. Ungene setter så utrolig stor pris på å ha bestemor på besøk her, og jeg er selvfølgelig glad for å ha hatt mamma her.

Jeg føler meg på mange måter litt “alene” i verden uten mamma her. Det er til tider tungt å bo på andre siden av landet uten noen som helst familie rundt seg. Det merkes spesielt på “høytidsdager” og helger, hvor andre blir invitert på middagsbesøk o,l til besteforeldre. Mens vi drar til de av vennene våre som ikke drar til familien sin. Det stikker litt i hjertet, men jeg vet samtidig at dette er et valg jeg har tatt. 

Man kan aldri vite hva fremtiden og de valgene man tar, fører til. For fire år siden, da vi flyttet til Østlandet, jeg og Nathaniel og  Emma i magen,, kunne jeg aldri sett for meg at jeg noen år skulle sitte som alenemamma, og ikke minst, jeg kunne aldri sett for meg at jeg skulle sitte her med Sienna i tillegg. Men man lærer noe av alt, både positivt og negativt. Man burde egentlig aldri angre på noen av de valgene man tok tidligere. På det tidspunktet var det nemlig akkurat det vi ønsket. Helt ærlig, jeg angrer ikke på noe. Er det ikke merkelig hvordan det ene fører til andre? Jeg angrer ikke. Jeg er takknemlig. 

Mange spør meg hvorfor jeg ikke flytter hjem til Finnmark igjen. Vel, for det første, vi har snart bodd på Østlandet i fire år. Vi er godt etablerte, og jeg har mange gode venner og ungene trives veldig godt. Ikke minst, jeg ønsker ikke å bo i Finnmark. Jeg liker meg her, fordi man har både natur og by i umiddelbar nærhet. Her er “alt”. Et annet veldig viktig moment, er at jeg rett og slett ikke kan flytte til andre kanten av landet. Emma har sin pappa og familien hennes på farssiden her, og hun bor halvparten av tiden hos sin far. Om jeg skulle flyttet, så hadde jeg måtte gjøre det uten henne fordi hun har like mye rett på å være med sin pappa, som å være med sin mamma. Og, å flytte fra mitt eget barn, det er selvfølgelig en ting jeg aldri kunne gjort!

 


Avslutter med noen bilder fra i dag! Vi har hatt en helt fantastisk dag. Først en tur i skogen på vakre Losby med hele flokken, med Sienna i bæreselen. Etterfulgt av bondegårdbesøk. Sienna er begynt å bli så stor, så nå får hun absolutt stor utnytte av slikt. Hun elsker dyr, og alle tre syntes det var stor stas.

Nathaniel og Emma var kjempetøffe, og holdt en høne, og koset med de. Suksess! 

Vår vakre lille lillesøster som alle er så flink til å passe på! 

Tittei! To lykkelige småtroll.

Elva vi “campet” ved var veldig interessant! Se så søte, holder hender ♥

Vannkran i skogen var stor stas!

Koser med hønene. Verdens fineste! 

Lillefrøken ser på hønene. Først var det ganske gøy, og så ble det litt skummelt når de plutselig lagde lyd. Haha! 


Sienna og bestemor


En tøff storebror holder høna! 

#mammablogg #utpåtur #dyr #søndag #helg #barn #lykkelig #lykke

 

Blogges ♥

Jeg skal få meg mann!

Etter å ha hatt besøk av min mamma denne helgen, vurderer jeg sterkt å gå til anskaffelse av en mann.

Neida. Joda. Kanskje. Jeg mener.. herregud så deilig at noen andre bare hjelper deg med enkle ting som å lage middag og leke med barna! Hjelpe med å kle på de, og bare være der. Jeg tuller selvfølgelig. Jeg kommer nok ikke til å få noen mann bare fordi det hadde vært enklere, men det har virkelig vært utrolig herlig å ha mamma her i noen dager, både fordi hun bare er mammaen min, og fordi barna elsker henne!

I går var vi på badeland, og i dag har vi vært på skogstur. Storesøster fikk sitte i vogna, og jeg hadde lillesøster i bæreselen.

Her ser det ut som vi er familien surpomp, haha!

Kjempefin tur, både for store og små!

Som dere sikkert har merket, har jeg sperret kommentarfeltene. Det er synd at det må bli slik. Men når jeg merker det går utover mitt humør og min livskvalitet, kan jeg bare ikke ha det sånn. Som overskriften i mitt forrige innlegg sier, så er jeg drittlei av mennesker som prøver å dra meg ned i sin egen dritt. Og da må jeg gjøre det jeg kan for at det ikke skal skje.

Ønsker dere en fin lørdagskveld!

Blogges

Jeg er er DRITTlei!

I dag har jeg tatt et stort steg vekk fra alt drama. Rett og slett. Jeg orker virkelig ikke å skulle måtte "bevise" min uskyld fordi en psykisk ustabil kvinne som åpenbart er helt obsessed ved livet mitt og stormforelsket i min eks, kommer å sprer en masse usanne påstander.

Dette er jeg så ferdig med. Jeg har aldri nektet noen å se noens barn. Jeg har ingenting med pappaen til min eldste jente å gjøre, utenom "formelle" sammenhenger, barnehage og samarbeid om henne generelt. Pappaen til minstetøtta har vi aldri hørt noe i fra, og vet dere hva? Det er helt greit. Han vil ikke, og da vil han ikke. Simple as that. Det kunne likevel virkelig ALDRI falle meg inn å kontakte eksen hans, eller kjæresten hans forsåvidt, for å klandre de for hvordan hennes pappa opptrer om jeg var skuffet og sint fordi han ikke stiller opp. Noe jeg foråvidt ikke er lengre. Jeg har innfunnet meg med at ting er som de er, og Sienna vil kanskje få en pappa senere, om enn ikke nødvendigvis den biologiske.

Og hva i alle dager har kjæresten/eksen til mine barns fedre med mitt liv å gjøre? Samme tenker jeg om denne åpenbart ustabile dama som skriver ting på en offentlig blogg, min blogg. Ting som hun burde tatt opp med far til sitt barn, og ikke eksen hans(!) da jeg overhodet ikke har noe med hans hverdag eller livsvalg å gjøre, innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig. Jeg gir meg over altså…

Jeg vil også poengtere dette med at mange sier jeg er "dobbeltmoralistisk" (men er vel bare denne ustabile dama med forskjellige ip adresser..)

Vet dere hva? Som blogger, skrives det til tider ting som kun blir skrevet for oppmerksomhetens og publisitetens del. Det er dette jeg driver med, og jobber med.

La oss ta merkeklærdebatten, som jeg ser en brukte som eksempel. Jeg driter i hvilket merke klærne, både mine og barna sine, har. Jeg kjøper det jeg synes er fint, samme om det står "Cubus" på det eller "Ralph Lauren" Og det har jeg alltid gjort! Jeg lo ganske godt da denne debatten faret, og ler enda mer når jeg ser det blir brukt mot meg i ettertid. Jeg stilte gladelig opp på Tv2 hjelper deg med meninger som egentlig ikke var mine. Det var meninger for å skape blest, og det kan det jo trygt konkluderes med at jeg klarte også. Et godt tips fra meg – ikke tro på alt du leser på en blogg! For ordens skyld, i mine ungers klesskap henger det nok mest "billigklær" Vet dere hvorfor? Jeg er alenemor med én inntekt, og fokuserer på at barna skal ha gode opplevelser framfor at de må gå i de dyreste merkeklærne til enhver tid. Tro hva dere vil, dette er jeg sikker på at samtlige av mine venner kan skrive under på.

Blir mye uhyggelige blogginnlegg her i det siste merker jeg, og til de av dere som faktisk ikke er et grusomt og fælt troll så vil jeg virkelig beklage. Jeg kommer sterkere tilbake, det ble bare akkurat litt for mye i det jeg gjennomgikk hets fra denne Mannegruppa, og så kom det ei og publiserte på min offentlige blogg at JEG er skyld i at hennes sønn ikke får treffe sin far, hans far hvilket jeg har minimalt med å gjøre. Unnskyld meg, men om du er sinnsykt oppmerksomhetssyk, gå å lag deg din egen blogg og skriv om alle disse fæle tingene i livet ditt. Og ikke glem skyldsfordelingen!