Da var det plutselig fredagen da! Planen var å hive ut et blogginnlegg i går kveld, men det var ikke den nye sjefen i huset enig i. Så det endte med en mamma og baby som sovnet før jeg engang rakk å si Z. (zzzz.. ) .
Vi fikk derimot endelig til å lage avtrykk av hendene til bittelillesøster. Og la meg bare få fortelle dere… å lage handavtrykk av en baby er virkelig ikke en enkel sak. En baby har som oftest hendene knyttet, men noen hallveis fine avtrykk fikk jeg da til. Det hele endte likevel i en del rosa malingssøl, men et bad senere var lille snupp like ren og pen som før.
Nå ligger hun å sover søtt i sin andre lange lur for dagen, så da tenkte jeg at det var litt tid til å ønske dere alle en god helg! Her i huset blir det bare meg og lillesnupp i dag. Nathaniel skal på overnatting til en kompis, og Emma har egentlig pappahelg, men skal være hos farmoren sin i stedet. Ser fram til en koselig helg med to av mine tre hjerter, og siden det bare snør og snør, ligger det an til bra akevær imorgen og resten av helga. Juhu!
Og… så er det nå snart bare en uke til vi reiser hjem på påskeferie og blir der en stund.Jeg både gruer meg og gleder meg. Gruer meg VELDIG til selve reisingen med to små og en baby, men det går vel på et vis (får vi håpe..) Har bestilt fire kofferter, i tillegg til vognen, Så forhåpentligvis får vi plass nok til pikk-pakket vårt. For det er altså ikke lite man har med seg når man reiser og er borte så lenge, med tre små. Planlegger å legge vinterdressene deres i vognen til Sienna sammen med vognposen, for å spare plass. Men sånn sett bort i fra selve reisingen, så gleder jeg meg uendelig! HerreGUD som jeg gleder meg til å se mammaen min. Og to små gleder seg veldig til å være med bestemor. Minstetøtta er nok for liten til å skjønne noen ting, men det blir nok stas for henne også. Mamma var jo her i nesten to uker etter fødselen, og vi face-timer med henne daglig, så jeg innbiller meg at hun vil kjenne henne igjen.
Da gjenstår det bare å ønske dere alle en god helg! Og så vil jeg gjerne benytte anledningen til å si TUSEN takk for alle de fine kommentarene deres! Det er veldig koselig å lese kommentarer når det står så mye fint. Jeg setter uendelig stor pris på det!
Nå begynner det å nærme seg ett år siden jeg satt å gråt av fortvilelse, helt for meg selv. På doen, Med en positiv graviditetstest i handen. At det “bare” er et år siden, virker på en måte litt rart. Jeg føler jeg har vært gjennom livets verste berg-og-dalbane siden da, og høyst sannsynlig har det gjort meg en god del sterkere. Nå er det ingenting jeg ikke kan klare!
Jeg klarte å bevise for meg selv, og andre, at man faktisk klarer det man vil, bare man vil det nok. Jeg ville klare det, og jeg klarte det. Men det har virkelig vært en tøff tid. De tolv første ukene var aller verst. Ikke fordi jeg var så vanvittig dårlig, rent fysisk sett. Men jeg hadde det absolutt ikke bra. Abort, ikke abort… abort, ikke abort? Jeg gikk rundt med en rimelig tung bagasje, som jeg ikke følte jeg kunne dele med noen, ikke engang min nærmeste familie eller mine nærmeste venner.
Noe som skal være en lykkelig tid, ble i stedet mitt personlige mareritt. Og det synes jeg er trist, på en måte. For det er vel ikke akkurat til å unngå å innrømme at jeg føler meg snytt for et svangerskap. Et svangerskap er en koselig tid. Skal være, hvertfall. For meg var det ikke det, denne gangen. Jeg har hele tiden visst at barnefaren ikke kom til å stille opp, og det slo jeg meg til ro med ganske fort.
Det er utrolig trist å gå gjennom et svangerskap uten å kunne dele de små lykkelige øyeblikkene som oppstår. Når hun sparket første gang, var det bare jeg som var der. Når jeg kjente en hand eller fot som stakk ut, var det bare jeg som var der. Når hun kom til verden, hadde jeg med meg venninnen min og søsteren min.
En annen ting er fordommer, noe jeg ikke kunne unngått i min situasjon. Og jeg har fått gjennomgå, både i form av blikk og folk som snakker bak ryggen min. For hvem klarer vel å få tre barn med tre fedre? Jeg må jo virkelig være løs på tråden! Eller? La meg bare fortelle dere. Å bli gravid kan skje oss alle. Enten man vil det eller absolutt ikke vil det. I mitt tilfelle så gikk jeg på prevensjon. Ja, abort er en mulighet, og for noen er det sikkert rett. Og selv om jeg, hver eneste dag etter jeg fant ut at jeg var gravid, tenkte på det, klarte jeg aldri å gjennomføre det. Og jeg er i dag sinnsykt glad for at jeg fulgte hjertet mitt, og ikke hva alle andre vile kommet til å synes jeg skulle gjøre. For det var nok rimelig glade galskap, i de flestes øyne. For meg var det bare tungt, og enda tyngre hver gang jeg ble påminnet om at dette kom jeg mest sannsynlig ikke til å takle. Ingen kan vel være alenemor for tre barn!
Enkelte tok seg tilogmed friheten til å foreslå adopsjon. At jeg skulle levere vekk min ufødte datter så fort hun var født. Jeg hadde ALRDRI (med undertrek på aldri…) klart å gi vekk noen av mine barn til noen andre bare fordi jeg selv ville få det lettere og det ville vært til det “beste”.
Jeg har hele veien fulgt mitt eget hjerte, og gjort det som føltes rett. Og sitter i dag med verdens nydeligste lille Sienna på fanget mitt. En liten solstråle av en prinsesse som snart fyller hele tre måneder! Om jeg hadde fulgt “velmente råd” hadde ikke Sienna vært her nå. Til tross for slitsomme, hektiske dager, tunge tak, og relativt lite søvn, føler jeg meg utrolig heldig som har fått oppleve å bli mamma igjen. Jeg har gått gjennom et helt svangerskap og alle dets utfordringer, opp og nedturer, med to små barn å ta vare på i tillegg. Helt alene. Og vet dere hva? Jeg klarte det. Jeg klarte det med glans! Og jeg har lært at det som ikke dreper oss, gjør oss detifinitivt sterkere.
La aldri noen fortelle deg hva du kan klare og ikke. Og la aldri noen fortelle deg hvordan DU skal leve ditt liv. A4 livet med hus, mann, 9-4 jobb, og to barn er ikke for alle, og mitt liv kommer aldri til å se slik ut. At jeg etterhvert vil få en mann og et hus ser jeg ikke bort i fra, men slik som det er nå er vi akkurat like lykkelige uten begge deler. Alt til sin tid!
Her går det i ett med hverdag, sykdom og alt en småbarnstilværelse fører med seg. Nå har vi også vært så “heldig” å få stiftet kjentskap med ørebetennelse igjen. Hele gårsdagen ble tilbrangt på legevakten med en veldig syk storebror og utålmodig baby. Ikke akkurat min drømmesituasjon, og nå håper jeg virkelig at ungene holder seg friske. Amen! For dette begynner virkelig å tære på en allerede litt sliten mamma. Sykdom, sykdom og sykdom.
Tenkte jeg skulle skrive litt om rutiner rundt hverdagen vår. Vet at det er noe mange har etterspurt flere ganger, og selvfølgelig kan jeg skrive litt om det.
Dagene våre starter som regel kl 07 (+/-)Da står de to største opp, og kommer og legger seg ved meg og Sienna, som har havnet i min seng i løpet av natta. Så ligger vi å slapper litt av, før det er opp for å kle på oss og bytte bleier på de to yngste. Etter bleiebytting tar jeg med Sienna inn på kjøkkenet og setter henne i vippestolen sin mens jeg setter fram frokosten til Emma og Nathaniel, og tar ut matboksene deres fra kjøleskapet og setter de i barnehagebaggen. Mens de spiser ammer jeg Sienna. Etter frokosten går alle på badet. Pusser tenner, vasker de, og Sienna får ny bleie igjen ettersom hun som oftest bæsjer etter dette måltidet.
Etter alt er gjort, ser de som regel litt barnetv, før alle skal ha ytterklærne på og vi kjører til barnehagen. Mens de er i barnehagen ,er det litt mer tid til lillesøster. Vi tuller, ler og prater masse. Prøver å “stimulere” henne så mye som mulig mens jeg har tiden alene med henne. Prøver å ta en trilletur hver dag, så i løpet av dagen tar vi en tur ut. Mens de to største er i barnehagen ,tar jeg ut det vi skal ha til middag fra fryseren. Jeg er så utrolig glad jeg kjøpte meg fryseskap, slik at jeg alltid kan ha mye mat der, og dermed slipper mange handleturer. Og når jeg må handle, gjør jeg det alltid med bare Sienna. Slik sparer man både tid og penger.
Mens de to største er i barnehagen, prøver jeg også å rydde slagmarka. Vasker, rydder, henger opp klær, bretter klær, plasserer klær, og setter nye klær på vask. Nå har jeg også begynt å bake brød selv, så da gjøres det også. Av og til prøver jeg meg på å sove litt sammen med lillesøster når hun sover. Så er det plutselig hentetid igjen. Når jeg henter de, tar jeg alltid med klærne til den jeg henter først, med til den andre, slik at vi slipper å gå innom to utegarderober på veien ut av barnehagen. Igjen, spare tid.
Vel hjemme igjen er storesøsken slitne etter en dag i barnehagen. Så har vi en avtale om at de får bruke iPad’ene sine en halvtime etter barnehagen hver dag. Mens vi slapper litt av i sofaen sammen, får lillesøster mat, og vi prater litt om hvordan dagen vår har vært. Etter det er det middagslaging som står for tur, og da har jeg Sienna i bæreselen (takk gud for den!)
Emma har ofte lyst til å være med på middagslaging, og Emma og Nathaniel hjelper bytter på å hjelpe til å dekke på. Jeg har selv blitt opplært til god folkeskikk og gode manerer, så jeg har vært veldig nøye med det til mine barn. Begge to bærer fatet sitt, setter det i oppmaskmaskinen og sier takk for maten. Etter middag er det igjen vasking av ansikt og hender, og så får de leke med det de vil leke med, eller om de bare vil slappe av og se på barneTV.Lillesøster er som regel våken på ettermiddagene, så de leker og tuller med henne. De er veldig stolte, og synes det er koselig å synge til henne og prate “babyspråk” til henne.
Klokka 18 er det tid for kveldsmat.Mens jeg lager kveldsmaten, lager jeg også frokost og matpakker til neste dag, og setter de i kjøleskapet. Dette sparer meg for utrolig mye tid neste morgen. Mens de to største spiser, setter jeg Sienna i vippestolen sin og gir henne tran. Etter kveldsmat går alle fire rett på badet, og stell, tissing, vvask og pussing av tenner foregår. Når alle er rene og har fått på seg pysj og bleie, bærer det inn på rommet til Emma og Nathaniel.
Tid for lesestund. De bytter på få velge bok, men velger likevel ofte samme bok (at barn liker gjentakelser er altså ikke tull.. ) Vi sitter alle i Emma’s seng, mens vi leser, og lillesøster er selvfølgelig også med på fanget. Etter bok og sang susser vi alle hverandre natta. Og tro meg. Det er mye kjærlighet i denne lille familien! Det skal helst gies ti susser og koser før det er natta. Og Nathaniel synger alltid bæ bæ lilelam til Sienna rett før han klatrer opp i køyesengen sin.
Med de to største i seng, har jeg og Sienna igjen litt tid alene.Da blir det litt roligere igjen, og tid for de laaaange samtalene. Hun elsker nemlig å “prate” og kan sitte lenge å smile og le av lyder som “rrrøøøø” og “oooooh” Etter en liten kosestund, spiser hun igjen, før jeg legger henne i sengen sin.Når hun sover, er det igjen tid for dagens andre store rydde og vaskeøkt. Jeg pakker barnehagebaggen klar. Så våkner hun som regel en gang til for mat før jeg selv går å legger meg. I løpet av natten våkner hun 1-2 ganger, og når hun våkner på natten legger jeg alltid henne sammen med meg. Samsoving er gull, og veldig, veldig koselig!
Dette er vel en ganske grov skildring av vår svært hektiske hverdag. Ingen dag er selvfølgelig helt like, men omtrent slik ser en dag ut her hos oss. Og når Sienna er i seng og rydding/vasking/plikter unnagjort, er jeg som regel så sliten at jeg slokner totalt selv. Så om dere noen gang lurer på hvorfor jeg ikke blogger så ofte lengre, der har dere svaret! Jeg er DØD på kveldene. Heldigvis er mammalivet veldig koselig, og om det er noejn det er verdt å være “dødsliten” for, så er det defitifivt mine tre skjønne små!
Jeg får hele tiden høre at jeg henger meg opp i de negative kommentarene. Så derfor ville jeg bare si at jeg setter STOR pris på alle de fine kommentarene som kommer inn her! Det er så utrolig herlig å vite at jeg har så mange flotte lesere, som leser bloggen min fordi de virkelig er interessert i å følge oss, i stedet for de som bare leser for å spy ut dagens oppgulp av sine egne liv.
Vel, jeg vet ikke hva mer jeg kan si enn at jeg setter uendelig pris på dere. Dere som skriver velmenende og oppmuntrende ord! Dere er fantastiske! Noen ganger kan det nesten virke som at alle som leser bloggen min er her for å slenge dritt, men da tar jeg tydeligvis grundig feil. Heldigvis!
I dag har vi hatt en superkoselig fredagskveld, med hele la familia samlet! Spist obligatorisk hjemmelaget fredagspizza, og koset oss masse med film og godis. Det er mye man kan si om tilværelsen som mamma til tre, alene, på fulltid. Men det er ingen tvil om at alt slit er verdt de gode stundene og kjærligheten det fører med seg. De to storesøskene er så utrolig flinke og gode med lillesøster. De susser henne, prater “babyspråk” med henne, og synger til henne. De “krangler” om å få holde henne, og er rett og slett så flinke storesøsken som de overhodet kunne blitt. Jeg anser meg selv som veldig heldig, rett og slett!
Det er alltid stas å ha lillesøster med på middagene!
Nå sover alle tre søtt i hver sin seng. Jeg sovnet med Sienna i sta (som vanlig…) og skal prøve å få noen timer til med skjønnhetsøvn før det er rise and shine igjen. I morgen skal vi ut på ake/trilletur, noe jeg vet det er to søte små som ser fram til! Ønsker dere en god natt 🙂
I dag er jeg mer zombie enn menneske, for å si det sånn. Etter nattevåk med både liten og stor, er ikke akkurat energien på topp. Vi skulle egentlig på barseltreff, men i stedet ble vi hjemme og jeg tok en lur med prinsessa, som forsåvidt enda sover. Og våknet opp med helt panikk!
Jeg sover omtrent aldri på dagtid, da jeg alltid våkner opp med panikk for å ha gått glipp/glemt ettellerannet. Enten fordi jeg et par minutter tror det er morgen, og jeg lurer på hvor i alle dager ungene er (før jeg våkner helt og kommer på at de er i banrehagen). Eller at klokka er over fem og de skulle vært hentet i barnehagen. Jeg tror nok det er det enorme ansvaret jeg har alene som gjør at jeg ikke “klarer” å slappe av eller sove på dagtid. Og er livredd for å “glippe” på ting som må gjøres i hverdagen. I grunnen ganske slitsomt, spør du meg..
I det siste har jeg faktisk vurdert tanken på å flytte hjem til familien igjen. En ting er at hverdagen er et vanvittig kjør. Men det verste synes jeg faktisk er å ikke ha noen å dele sorgene og gledene med. Vi face-timer med familie daglig, men det er liksom noe annet å ha de i umiddelbar nærhet. Bli invitert på besøk… osv. Spesielt nå når frøkna var innlagt med RS virus, og jeg måtte sitte å ha ringerunde på sykehuset for å skaffe barnevakt til Nathaniel…. det fikk meg til å tenke meg grundig om, om det kanskje er best å bo nærmere familie, selv om det ville innebært litt av en prosess med flytting, bytting av barnehage, og bytting av miljø. Det er de to sistenevnte som stopper meg i å flytte. Ungene trives veldig godt i barnehagen, og størstemann har venner osv. Det er så vanvittig vanskelig valg å ta! Og jeg har diskutert det med en del av de rundt meg, men blir fortsatt ikke noe klokere på noen beslutning. Jeg ønsker jo at barna mine skal vokse opp med mye familie rundt seg, og pr.dags dato gjør de ikke det. noe jeg synes er trist. Da jeg flyttet hit, så jeg jo ikke på noen måter for meg at jeg kom til å ende opp som alenemamma. Men det er situasjonen nå, og så må man bare gjøre det beste ut av alt.
Det hadde bare vært veldig koselig at det kanskje var noen andre enn bare meg selv som var i hundre og superengasjert da min vakre lille datter smilte, eller lo for første gang. At man har noen å “dele” gleden med. Noen som er like engasjert! Når jeg tenker på min vakre lille Sienna, så tenker jeg ikke at hun har noen pappa. Det er jo ganske groteskt å si, men like fullt helt sant. Og det er egentlig veldig trist. Det er hundre kamper man kan velge å ta, men denne kampen er ikke min lengre, jeg har gjort mitt, desverre til ingen nytte.
Ja, da er jeg altså gravid med nummer fire. Hvertfall om man skal tro kommentarene på mitt siste innlegg. Det er jo ganske morsomt, ettersom jeg ikke har et eget liv for tiden. I det jeg leste kommentarene, funderte jeg litt på hvordan det er mulig å bli gravid uten å ha gjort så veldig mye annet enn å sove, amme og være med barna mine. Men det er sikkert noen som har svaret på det også! Altså, om jeg er gravid nå, kan jeg herved smykke meg med tittelen som Jomfru Maria.
Fra spøk til ramme alvor. I kveld har jeg faktisk fått tatt meg en dusj som varte i mer enn ett minutt, med hårkur, ansiktsmaske, og det som følger med. Jeg føler meg som et nytt meneske, om enn ikke akkurat gravid. Den tror jeg at jeg skal vente med, en god, god, god stund. For å si det sånn, å ha mer enn tre barn alene tror jeg absolutt ikke er gjennomførbart. Hvertfall ikke uten å bli gal. Jeg har derimot ordnet meg resept på spiral.og skal sette den inn når frøkna blir tre måneder, da det er en liten sjanse for at den kan falle ut om man setter den inn før det, ifølge legen. Ikke det at jeg egentlig trenger det, eller noe i nærheten av det, da jeg ikke har et eget liv for tiden, og i sær ikke på den måten i alle fall. Og det vil jeg nok heller ikke ha i nærmeste framtid heller, akkurat. Og.. det er helt greit.
I tillegg til å ta en laaaaaaang dusj, har jeg også bakt kokosboller. Og jeg kan herved glemme alt som heter sommerkroppen to tusen og femten. Cravingsene er helt enorme. Hvorfor nevnte ingen at man får supercravings etter fødselen? Det er jo helt ekstremt! Heldigvis tar jeg det med knusende ro, og har absolutt ingen hastverk med å nå "startvekta" mi igjen, som jeg forøvrig er fem kilo unna. Og de fem kiloene forsvinner nok ikke med det første, haha. Jeg er likevel fornøyd med å ikke se ut som en strandet hval lengre (ref. til da jeg var høygravid og veide godt over 70 kg…) og det holder lenge for meg.
Som dere alle vet, er søndag den ultimate shoppedagen. Det skjer som oftest ikke så veldig mye på søndager, så hvorfor ikke bruke den på nettshopping? Jeg har nemlig en svært så gledelig nyhet til dere!
//Inneholder annonselenker
På denne vakre søndagen får dere nemlig hele70%på en mengde varer hosKnerten og Karoline ved bruk av rabattkodenRannveig70! Ungene har så mye fint tøy fra Knerten og Karoline, og de er alltid raske med leveringen. Storebror her i huset er en ihuga lego-fan, så nå nettopp bestilte jeg blandt annet to lego-gensere til han derfra. Storfornøyd gutt! Fra jeg bestiller, til jeg har klærne, går det ca en til to dager. Det er hva man kaller god kundeservice og rask leveringstid!
Nå er våren i full anmarsj, og da er det alltid kjekt å friske opp litt i garderoben til våre søte småmed vårens nyheter♥
Denne søte sparkedressen i deilig,myk bomull falt godt i smak hos bittelillesøster, og er en av vårens nyheter! Jeg er egentlig ikke så veldig fan av sparkedresser, men denne var faktisk utrolig fin! Finnes også tilsvarende i rosa, samt at det finnes body og bukse i samme hjertemønster. Utrolig fint!
For å si det sånn, Nathaniel er en ordentlig gutte-gutt! Får han på seg en sånn lego-genser, så skal han leke de figurene! Det er så utrolig søtt og sjarmerende, og jeg merker godt at jeg er en gutte-mamma, mer og mer jo eldre han blir. Da er det bare en ting å gjøre, og det er å hive seg med. Det er i grunn ganske “uvant”, ettersom jeg selv aldri har hatt noe forhold til action-figurer, eller lego for den saks skyld. I min barndom var det Barbie og sminke som opptok min interesse, som jenter flest.
Han syntes i alle fall denne genseren var skikkelig “kul”, og jeg syntes den turkise bomullsbuksen var knallfin til han! Og ikke minst komfortabel å ha på. Jeg er selv muligens over gjennomsnittet opptatt av at klærne til ungene skal være komfortable å være og bevege seg i, ettersom jeg selv for eksempel hater å gå i jeans. Så det er noe jeg aldri putter på ungene mine, haha! Da går det heller i bomullsbukser, joggebukser og jeans-tights.
Og som om ikke 70% på “ryddesalget” skulle være nok, så har jeg enda en god nyhet å dele med dere. Dere får nemlig 20% på HELE nettbutikken til Knerten og Karoline fram til onsdag ved bruk av rabattkoden “Rannveig20“. Det vil med andre ord si at dere nå har muligheten til å skaffe dere vårens nyheter til en billig penge.
Jeg blir helt paff av å tenke på det! Det er i kveld hele åtte uker siden min minste vakre prinsesse tok sine første åndedrag, og jeg fikk henne opp på brystet mitt. Sjokk! For tredje gang. Det sjokket og de sterke følelsene man får i det man har født sitt eget barn, kan ikke beskrives med noen ord her i verden. Og det er like stort hver eneste gang! Men med lykken kom også andre følelser etterhvert. Første dag hjemme fra sykehuset sitter enda friskt i minne. Jeg tenkte ;” Hvordan skal dette egentlig gå?”
Vel.. det gikk. Faktisk, gikk det over all forventning! Å ha ansvaret for et helt nyfødt barn og to storesøsken helt alene føltes veldig overveldende, spesielt de første dagene, siden hun var så liten og skjør. Jeg er ekstremt takknemlig for at jeg hadde min mamma her i nesten to uker i begynnelsen. Nå, åtte uker senere, føler jeg meg så trygg som jeg kan bli i trebarnsmammarollen. Ting er langt lettere nå, enn for noen uker siden. Rutiner er alt! Alt fra matpakker til de forskjellige aktivitetene vi skal gjøre i hverdagen, må planlegges.
Frøkna selv er en lykkelig liten solstråle. Hun er som solen selv! Og aller best liker hun når man synger til henne. Barnesanger, tenker dere sikkert. Men nei. Det synes hun ikke er noe tess. Hun liker derimot veldig godt når mamma leker pop-stjerne og fyrer løs med låter som Adele’s “Hello“. Da smiler hun bredt fra øre til øre. Det slår virkelig ikke feil. Og bare for å ha det avklart, jeg kan virkelig ikke synge. Men jeg synger gjerne likevel!
Ellers pludrer hun og prater i vei, både til mamma og sine to storesøsken. Hun liker veldig godt når man sier “Rød” til henne med typisk Bergen-dialekt med skarp skarre-R (som jeg heller overhodet ikke mestrer) men det går mye i det likevel.
Tilværelsen er ekstremt hektisk, men likevel koser jeg meg, og jeg vet at jeg er utrolig heldig som får oppleve det å være mamma. For meg er det en selvfølge, men det er det ikke for veldig mange andre her i verden. Å bli mamma er det største man kan oppleve her i livet, og jeg er så heldig at jeg har fått oppleve det hele tre ganger!
Av og til blir jeg bare litt oppgitt over menneskeheten. Jeg mener, kan det virkelig være slik at det finnes så mange individer gående på to ben som aldri lærte seg den uvurdelige verdien av ironi?
Ironi er SÅ undervurdert. Jeg mener. Det må være fryktelig døvt. Og jeg lover dere. Hverdagen som trebarnsmor er tung den. Tror jeg skal gni det inn enda en gang .SLITSOM. Neida. Men seriøst, er det ingen som ser ironien og humoren? Må vi være dødsseriøse hele tiden, liksom? Jeg er absolutt ikke med på den.
Som sagt, jeg har en temmelig heftig hverdag. Men når jeg skriver om den, drar jeg det selvfølgelig til ytterpunktene. Fordi jeg kan LE av meg selv, og se humoren i alle de morsomme og til tider håpløse situasjonene som oppstår i hverdagen.
Ellers foreslår jeg, for dere som synes bloggen min er dritt og er lei av å lese om hvor SLITSOMT det er, å slutte å lese den. Kan det være så fryktelig vanskelig? Jeg mener… Jeg hadde aldri i verden orket å bruke min dyrebare tid på å lese noe som bare irriterte meg. HVER dag, tilogmed. Dere må jo elske meg? Kan ikke dere heller trykke dere inn på Fotballfrue eller noe? Der har dere hverdagen som mor skildret med en gooood dæsj glitter på. Jeg kommer hvertfall aldri til å drysse glitter over min hverdag. Det er dritslitsomt, hverken mer eller mindre. Og jeg må ærlig spørre dere… hvorfor skal jeg pynte på den? Det ER bæsjebleier dyyyyype ringer under øynene som for det meste regjerer her. Det gjør seg dårlig i kombinasjon med glitter. Tror faktisk ikke hundre kilo glitter kan dekke over det engang. Men det går også helt fint. Jeg skal faktisk være så dristig å påstå at andre mødre heller vil lese om situasjoner de kan gjenkjenne seg i, og slik mammahverdagen egentlig er (for de aller fleste av oss dødelige hvertfall) Ikke hvordan den er med Au Pair og stiletthæler.
I morgen skal jeg for første gjøre noe “glitter” for meg selv etter fødselen. Jeg har endelig time til vippe-extensions, og jeg klarer nesten ikke vente. Det skal bli helt fantastisk. Og så blir det sikkert ett år til neste gang. Slik er det. Null og niks tid til meg selv. Småbarnsmammahverdagen det, vet dere! Slitsom. Fikk noen det med seg?SLIIIITSOM. Slitsom. Slitsom. SLITSOM!! Kan jeg ikke si jeg det en gang til? SLITSOM! Siden dere åpenbart ikke forstår ironi, må jeg jo selvfølgelig presisere at jeg tuller nå. Men en ting kan jeg si. Kommer det ETT nettroll til og forteller meg hva jeg kan skrive om og ikke, på min egen blogg, har jeg mange liggende innlegg på lur om hvor fordeligelig sliiiiiiiitsomt jeg har det.
Og nei. Jeg hverken hater livet mitt, eller har fødselsdepresjon. Jeg takler hverdagen min på min måte, og ser det humoristiske i den. Noe jeg prøver å formidle her, men tydeligvis blir det tolket som at jeg hater livet mitt. Men det gjør jeg altså ikke. Faktisk ,er det ganske så fantastisk. Det har både opp og nedturer, som alt annet. Men jeg kan kanskje være den første til å skryte av meg selv og hvordan jeg takler livet med tre små. Jeg er uendelig stolt av meg selv. Drep meg gjerne for det altså! 🙂
Min lille vakre diva på dansing i går. Det ble stor suksess!
Som jeg lenge har lovet dere, skal jeg nå dele historien om da vakre bittelillesøster kom til verden. Hele hendelsesforløpet er ganske “blurry” for meg, ettersom det hele gikk kjapt og heftig for seg. Heldigvis har jeg skrevet opp notater av det jeg husker.
Det startet fredag ellevte Desember.Jeg var fem dager over termin, og følte ærlig talt jeg var nærmere å bli innlagt på psykiatrisk, enn å bli innlagt på føden. Jeg hadde overtidskontroll på Ahus klokka 08:00 om morgenen, og hadde på forhånd fått beskjed om at de muligens ville ta vannet mitt siden jeg allerede var moden og hadde åpning. Jeg tok med meg venninnen min som jeg skulle ha med på fødselen, og dro på timen, med fullpakket sykehusbag og et par andre bagger, superklar for å bli innlagt for å føde!
Det som skjedde var ikke som jeg hadde forventet eller sett for meg i det hele tatt. Jeg hadde i fem dager hatt to centimeter åpning, og nå var åpningen utvidet seg til tre centimeter. Jordmoren skulle gjennomføre en såkalt “stripping”. Det vil si at de putter to fingre inn til livmorhalsen, og dreger og drar fram og tilbake(AU!), for å få fortgang i åpningsprosessen. Dette er, som dere sikkert forstår, svært smertefullt. Jeg hylte inni meg, men lot være å hyle til jordmoren, ettersom det ville gitt henne hørselskader. Da hun var ferdig tok de ultralyd av lille prinsessa, og tok tilogmed på 3D, så jeg fikk se henne en siste gang mens hun enda var inne i magen ?
Jordmoren gikk ut, og fødselsoverlegen kom inn. Han ga meg beskjed om at jeg mest sannsynlig kom til å føde i løpet av kvelden/natten, og i alle fall i løpet av helgen. Jeg tok med meg de aller siste ultralydbildene av denne lille prinsessa i magen min, dro rett på trøsteshopping. Det er ikke så kult å bli sendt hjem igjen når du er så klar for å føde som det jeg var.
Etter trøsteshopping kjørte jeg rett hjem å la meg til å sove. Jeg tenkte at nå har jeg prøvd ALT. absolutt alt utenom det å faktisk slappe av. Så da er det kanskje det eneste som faktisk funker for å få ut babyen. Jeg la meg til å sove, og sov noen timer før jeg sto opp igjen og bestemte meg for å prøve gymball for å få fart på ting. Jeg humpet og hoppet verre enn verst, hadde sikkert vært morsomt å være naboen min og se på tenker jeg.
Denne dagen hadde jeg avtalt med barnevakten, en venninne av meg og mamma i barnehagen, at Nathaniel skulle dra dit siden legene hadde spådd fødsel samme kveld/natt.
På fredagskvelden spurte venninna mi, Kikki, som også skulle være med på fødselen, om jeg ville komme dit en tur på jentekveld. Jeg hadde jo tross alt barnefri, og var i hvertfall ikke i fødsel, så jeg dro dit. Også der satt jeg å humpet på den fordømte gymballen, løp i trappene deres, helt til jeg omtrent kreperte. Deretter var det bryststimulering som sto for tur mens vi så på film (det skal utløse et hormon som starter fødselen) Modningsriene begynte å komme litt hyppigere av sistenevnte, men jeg våknet like fullt dagen etterpå, like gravid som dagen før. Kikki skulle på jobb, og jeg dro en tur innom der Nathaniel var for å se hvordan han hadde det. Han ville fortsette å være der han var, så vi avtalte at han skulle komme hjem senere på dagen.
Jeg selv dro på enda en trøsteshoppingrunde for å holde tankene unna noe annet enn gravididtet og fødsel. Litt senere kom Nathaniel hjem. På ettermiddagen/kvelden kom modningsriene så hyppig at jeg satte på rietelleren på telefonen. Det viste seg at de kom med et kvarters mellomrom, og var sånn middels i styrke. Jeg dro med Nathaniel Kikki (som skulle være med på fødselen) siden hun bor på samme plass som de som skulle passe Nathaniel under fødselen i tilfelle noe var på gang.
Etter å ha vært der en stund, fortsatte modningsriene å komme med et kvarters mellomrom. Jeg bestemte meg derfor for å ringe barnevakten til Nathaniel, og fortelle at jeg trodde fødselen var i gang og om jeg kunne komme med han dit. Vi dro med Nathaniel dit, tok med sykehuskofferten min, og kjørte mot Ahus. På veien dit ringte jeg inn og forklarte situasjonen, og vi ble tatt godt i mot av en jordmor når vi kom dit.
På undersøkelsesrommet ble det satt på CTG registrering (måler rier og babys hjerterytme) og hun sjekket åpning, som fortsatt lå på tre centimeter. I det samme hun sa det til meg, satte jeg i å sippe høylytt. Jeg gråt, gråt og gråt, og kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke bare kunne stikke denne fordømte lange heklepinnen opp for å ta vannet når jeg uansett hadde åpning. Jeg lå sikkert der å sippet høylytt i en halvtimes tid, før vi bare måtte pakke tingene og reise hjem igjen. Før jeg dro gjorde jordmoren enda en liten “strippe” seanse på meg for å få litt fortgang, akkurat som en annen jordmor hadde gjort dagen før.
Vel hjemme la jeg meg til å sove. Ingenting skjedde. Absolutt ingenting. Og jeg var mer skuffet og psykisk utmattet enn noengang. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde plassert Nathaniel hos barnevakt, når det faktisk ikke var nødvendig likevel.
Dagen etterpå kom Merete, barnevakten hjem med Nathaniel igjen. Hun sa at hun ville komme tilbake å hente han senere, ettersom jeg trengte å slappe av før fødselen. Han kom hjem i to-tiden, og vi spiste middag og bare slappet av. Etter middag satte vi i gang med å lage dorullnisser, ettersom han gjerne ville lage en dorullnisse av han, og en av venninna hans som han skulle dra til senere.
¨¨¨
Jeg satte i gang med å lage denne gaveesken som vi kunne ha dorullnissene i, og da jeg var ferdig satte jeg like godt i gang med å støvsuge leiligheten. Mens jeg holdte på å støvsuge, kom Merete for å hente Nathaniel. Klokka var litt over syv på dette tidspunktet.
Ringte Kikki og sa at det var fem minutter mellom riene, og vi avtalte å møtes på togstasjonen siden hun måtte sette igjen bilen til familiien sin. Jeg satte i å kjøre den ti minutter lange turen til togstasjonen, med instense rier som kom hvert fjerde minutt. Selvfølgelig havnet jeg bak en bil som var av typen som synes det er helt innafor å kjøre 50 i 80sona. Her kjørte jeg bil mens jeg holdt på å føde et barn, og dere kan tro jeg bannet og ropte for meg selv. Desverre til svært liten nytte.
Fikk en skikkelig vond rie i det jeg kom ut av bilen, etter at jeg hadde hatt en i bilen mens jeg kjørte. Etter den var ferdig kjørte vi mot sykehuset, og stoppet innom Rema 100 for å kjøpe Aloe-vera vann.
Klokka var nå 20, og vi var fremme på sykehuset. Ble tatt i mot av verdens hyggeligste jordmor, og det ble konstatert 4 cm i fødesenga. Jeg, som hadde sett for meg å føde i hjemmekoselige omgivelser, i en myk dobbeltseng, måtte plutselig føde i en super-klinisk høyteknologisk fødeseng, ettersom de for helgen hadde slått sammen TUN-A og TUN-B, på grunn av underbemanning. Jeg fikk raskt satt inn et klyster, og i det jeg virkelig ikke klarte å holde igjen lengre, og spratt opp av senga kliss naken og løp mot doen, kommer søsteren min og kjæresten hennes inn.
Jeg husker så godt at hun sa” Nei, herregud Rannveig! Anders er jo her!” Og jeg svarte (ropte..) ” Det DRITER jeg i. Jeg skal bæsje, NÅ!” Det hun ikke visste, var at jeg et par minutter før hun kom inn, hadde fått klyster.
Etter en hefig runde på ro, med rier fra helvette og sprutbæsj om hverandre, fikk jeg endelig lov å ta min etterlengtede dusj. Gikk for å finne fram favorittsåpen min, men fikk streng beskjed av jordmor om å bare bruke vann og være rask siden hun måtte sjekke åpning igjen. ikke aktuelt, tenkte jeg. Jeg vil føle meg fresh etter denne mindre forferdelig grusomme bæsjeseansen, og fant likevel fram dusjsåpen min. Det var helt himmelskt å stå der i dusjen med varmt vann over magen som smertelindring, og de måtte virkelig krangle med meg for å få meg ut derfra.
I fødesengen igjen ble det konstatert fortsatt fire centimeter, og jeg fikk gå i badekaret. Jeg beordret søsteren min til å sette på fløyte-avspenningsmusikk, og hadde i det hele tatt en ganske hippie-fødsel. Haha. Hjerterytmen til snuppa ble målt med doppler ved jevne mellomrom, for å sjekke at hun ikke reagerte på det varme vannet. Jeg måtte også drikke mye kaldt vann for å sørge for å holde kroppstemperaturen nede på grunn av det glovarme vannet.
Her ble jeg bedt om å se pen ut. Dette er hvordan en fødende kvinne som gjør et forsøk på å værre pen ser ut….
Ettersom hjerterytmen til frøkna sank, måtte jeg sette meg opp på “setet” på kanten av badekaret og bruke dusjhodet med rennende vann over magen. Dette var i det hele tatt mye mer behagelig, ettersom jeg ikke ble så varm av det, i tillegg til at det var bedre for snuppa inni magen. Mens jeg satt der kom riene omtrent non.stop, og jeg begynte å kjenne pressetrang. Det er den velkjente følelsen av at man må skikkelig bæsje, bare at det er ikke bæsj, det er babyens hode som kommer helt ned i bekkenet.
Klokka var ca 20:45. Det ble sjekket åpning mens jeg lå i badekaret, som nå var på fem centimeter. Javel, tenkte jeg, jeg kommer til å sitte her i flere timer og ha rier fra helvette. Jeg kommer til å dø. Jeg ble beordret opp av badekaret, og inn i fødesengen. Riene kom uten stopp, og jeg trodde virkelig min siste time var kommet.
Venninna mi sto på den ene siden av meg, og søsteren min på den andre. Jeg kjemte hver deres hand på hardt jeg bare klarte under hver rie (og jeg hadde rier hele tiden) Jeg følte meg plutselig helt hjelpesløs der jeg lå, uten noen form for smertelindring i det hele tatt. Selv om jeg har født to ganger før, er det virkelig ingenting som kan slå denne fødselen i smerteskalaen!
Jeg var helt i min egen verden, jeg ble helt fokusert på å puste meg gjennom rien ettersom det var det eneste jeg hadde som smertelindring nå. Etter noen minutter (i det som føltes som en evighet for meg…) tenkte jeg, nå dør jeg. Riene kom uten stopp, og de var sendt rett fra mannen i rødt selv.
Midt mellom to rier, altså når en rie sluttet, og en annen startet, brølte jeg ut alt jeg klarte :”EPIDURAAAAAAAAAAAL!!!!” Det var alt jeg klarte å si før jeg måtte tilbake til pustingen.
Søsteren min svarte med å si at “Nei da, det vil du ikke ha Rannveig, bare hold ut” Og jeg glefset tilbake ” DU skal ikke fortelle meg hva jeg vil ha og ikke vil ha!” Stakkars. Jordmoren sa “Okei da, vi sjekker åpning og så tar vi det derfra.
Hun sjekket åpning, gliste tilbake til meg og sa at det blir nok ikke tid til noen epidural, du har ti centimeter åpning! Vannet mitt, som enda ikke var gått, ble tatt, og jeg fikk presse på neste rie.
Og vips.. seks minutter og fire pressrier senere, klokka 21:35 var lille Sienna Lucia Charlotte kommet til verden!♥ Og ja,hun heter Lucia fordi hun er en liten luciaprinsesse 🙂
Det hele gikk så vanvittig kjapt og heftig for seg at jeg rett og slet var helt i sjokk da hun var ute. Fra jeg satt hjemme å lagde dorullnisser med sønnen min, til jeg lå på sykehuset og hadde født min velskapte andre datter, tok det to og en halv time. Vi var på sykehuset i nøyaktig en time og førti minutter, og åpningen min gikk fra fem centimeter til 10 på litt over en halvtime!
Det er hva man trygt kan kalle en kjapp fødsel. Det er uten tvil den mest smertefulle av mine tre fødsler, ettersom det også er den desidert kjappeste av de. Fødselen min med Nathaniel varte i 17 timer, fødselen med Emma varte 5 timer, og denne fødselen i overkant av en og en halv time!
Det er merkelig det der med morskjærlighet. Jeg klarte aldri å bygge noe spesielt forhold til Sienna mens hun enda lå inni magen, mye på grunn av det tunge svangerskapet jeg fikk, av diverse grunner. Jeg var livredd for at jeg ikke skulle få noen “mamma-følelser” for henne. Men vet dere hva? De kom med en gang! Med det samme hun ble lagt på brystet mitt. så kjente jeg igjen disse varme følelsene man får for sine barn. Verdens beste følelse, og alt i alt var det en heftig, intens, men fantastisk fødsel hvor alt gikk som smurt! Jeg fikk tilogmed høre av jordmor hvor bra jeg så ut mens jeg fødte, haha. (Der og da ville jeg drepe henne) men i ettertid tar jeg det som et kompliment.
Denne fødselshistorien er skrevet i farta og sånn passe udetaljert, men skildrer hvertfall sånn hallveis hvordan det var når denne lille vakre frøkna kom til verden♥ Dere må forresten gjerne sjekke ut bloggen til Kikki HER!
