I dag innså jeg noe ganske viktig. Jeg kan ikke være perfekt. Det bare går ikke. Jeg er absolutt ikke best stilt her i livet, hverken situasjonsmessig eller økonnomisk. Men en ting kan jeg si, jeg STREVER for å tilfredstille de kravene som er satt til meg!
Jeg har virkelig måttet jobbe hardt for å oppnå ting. Jeg fikk for eksempel hverken bil, lappen eller noe engang i nærheten av en slik verdi i attenårsgave. Det måtte jeg bruke mine helt egne penger på. Det, som så mange andre ting her i verden. Det er ikke fordi jeg ikke har verdens godeste og snilleste mamma, som jeg absolutt har, men rett og slett fordi det ikke er alle som er like heldige eller like godt stilt økonomisk. Jeg har måttet JOBBE for å oppnå ting her i livet, og ting har kommet så langt i fra på et sølvfat man kan tenke seg. Jeg har likevel blitt foret med kjærlighet, godhet og omsorg. Jeg har hatt verdens godeste mamma, en egenskap jeg både håper og tror jeg har arvet.
Jeg innbiller meg at det faktum at jeg bare har vært nødt til å få ting til selv uten å rope på mamma, har gjort meg til en sterk person. Likevel kommer det til et punkt hvor styrken til sterke mennesker også brister.
Man kan ikke ha det perfekt ryddig til en hver tid. Man kan ikke være perfekt i jobben. Det å være en perfekt mamma til enhver tid er også helt uoverkommelig. Tanken på å ikke bare prøve å tilfredstille alle mulige spektere her i livet, men å også være perfekt innenfor absolutt alt. Et ord. UTSLITT!
I går dro storebror på besøk til en venninne på gruppa hans etter barnehagen. Forresten veldig stort for han, første gang han besøker noen uten meg. Jeg skulle likevel hente Emma. Og jeg holdt på med prosjekt lage Barbie/Dukkehus til henne, og ville bare bli ferdig med alle de løse delene som lå rundt omkring før jeg skulle hente henne hjem. Dette tok litt lengre tid enn jeg hadde planlagt, og ble dermed litt senere i barnehagen enn jeg først hadde tenkt.
Det var jo denne FN dagen, og det var høstsuppe som foreldre kunne komme å være med på fra kl 15 til kl 17 (fikk jeg beskjed om, i alle fall) Da jeg kom til barnehagen litt før halv 5, hadde jeg litt dårlig samvittighet for å være sen, men tenkte med meg selv at så mye som jeg er med de, og er der FOR de, så er det ikke verdens undergang. Og dessuten har jeg enda over en halvtime på å spise suppe med henne!
Går inn i barnehagen, forklarer hvorfor jeg ble litt sen, og at jeg holder på med å lage et eget dukke/Barbiehus til Emma, og at jeg ikke kunne dra hjemmefra mens det lå mange løse deler og ting på gulvet og derfor ble litt senere enn jeg hadde tenkt.
I det jeg prøver å forklare , blir jeg avbrutt ;” Mmmmh.. Alle foreldre sitter her med barna sine… du skjønner vel at det er litt viktig for Emma at du er her for henne”
Det var sånn.. nå skal du ha dårlig samvittighet, og det er til pass for deg!
Først gikk det ikke opp for meg hva jeg nettopp hadde hørt. Jeg , som vanligvis sier i fra når jeg føler meg trampet på, skjønte virkelig ikke hva jeg nettopp hadde hørt, og hele situasjonen ble helt merkelig. Jeg sa ingenting. Jeg gikk ut i gangen for å ta med meg alle ytterklærne til Emma hjem for helga, mens jeg kjente tårene presse på.
Hver eneste morgen er det opp og hopp. Selv om bekkenet mitt, kroppen min og hodet mitt skriker for full hals ” NEI!”. Jeg strever for å være den beste mammaen jeg kan være fra klokka seks om morgenen, og til jeg legger de klokka syv om kvelden. Selv om jeg per dags dato er høygravid og mer eller mindre funksjonshemmet, så strever jeg for å opprettholde et så normalt liv som overhodet mulig for mine to søte små. Nathaniel har jeg på fulltid. Og med “fulltid,” så mener jeg hver eneste dag, av hver eneste uke, i hver eneste måned hvert eneste år. Hundre prosent. Jeg har hele tiden vært opptatt av at svangerskapet ikke skal påvirke de. Jeg har måttet gi meg selv tusen millioner av spark i rævva for å klare å gjennomføre det jeg får til.
Jeg er ALENE med TO barn. To vakre, gullegode barn som jeg elsker mer enn alt her i verden og mer enn gjerne ofrer hele min eksistens for. Men, jeg er fortsatt alene, om ALT. Ja, jeg kan faktisk ikke få sagt det nok ganger. Jeg er 22 år. Det er ikke mer enn fire år siden jeg ble regnet som et barn selv. Jeg er HØYGRAVID, og utrolig sårbar. På toppen av det hele, trenger jeg virkelig ikke å høre at jeg ikke “er der for Emma”
Uttalelsen til vedkomne i barnehagen satte meg helt ut. Da jeg satte meg bak rattet etter å ha festet Emma i sin bilstol, var det første jeg gjorde å gråte. Tårene.. ustoppelige. Jeg prøver så hardt, synes det ikke? Er det jeg gjør for mine to, søte små så lite betydelig at man kan ta seg retten til å si noe sånt? Jeg er nesten hundre prosent sikker på, at om jeg hadde vært tjue år eldre enn hva jeg er nå, hadde vedkomne ansatte ALDRI sagt noe i nærheten av noe sånt til meg. Men derimot opptrådt med respekt.
Da jeg hadde lagt mine søte små i går, var det første jeg gjorde å sette meg i sofaen. Jeg gråt. Gråt enda mer, og enda litt til. Tok meg sammen. Publiserte gårsdagens innlegg jeg heldigvis hadde gjort klart fra før av. Ellers hadde det ikke blitt noe blogginnlegg for å si det sånn. Følte meg utslitt, og samtidig veldig tråkket på.
Du er ikke bra nok! Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her av alle ting, da jeg enda ikke har konfrontert overnevnte med det. Men det skal jeg, det må jeg. Jeg ble virkelig helt satt ut, og sitter enda med en vond følelse i kroppen. Jeg er rett og slett lei meg. Det føles likevel som en vanvittig lettelse å få luftet disse vonde tankene. Jeg føler ikke selv jeg fortjener det. Jeg står på, gjør mitt beste. Hver Eneste Dag.
Jeg tørker tårer når det trengs, og sier det går bra. Også når jeg selv kunne trengt noen til å tørke mine tårer og fortelle meg det samme.
