I dag har jeg tatt et stort steg vekk fra alt drama. Rett og slett. Jeg orker virkelig ikke å skulle måtte "bevise" min uskyld fordi en psykisk ustabil kvinne som åpenbart er helt obsessed ved livet mitt og stormforelsket i min eks, kommer å sprer en masse usanne påstander.
Dette er jeg så ferdig med. Jeg har aldri nektet noen å se noens barn. Jeg har ingenting med pappaen til min eldste jente å gjøre, utenom "formelle" sammenhenger, barnehage og samarbeid om henne generelt. Pappaen til minstetøtta har vi aldri hørt noe i fra, og vet dere hva? Det er helt greit. Han vil ikke, og da vil han ikke. Simple as that. Det kunne likevel virkelig ALDRI falle meg inn å kontakte eksen hans, eller kjæresten hans forsåvidt, for å klandre de for hvordan hennes pappa opptrer om jeg var skuffet og sint fordi han ikke stiller opp. Noe jeg foråvidt ikke er lengre. Jeg har innfunnet meg med at ting er som de er, og Sienna vil kanskje få en pappa senere, om enn ikke nødvendigvis den biologiske.
Og hva i alle dager har kjæresten/eksen til mine barns fedre med mitt liv å gjøre? Samme tenker jeg om denne åpenbart ustabile dama som skriver ting på en offentlig blogg, min blogg. Ting som hun burde tatt opp med far til sitt barn, og ikke eksen hans(!) da jeg overhodet ikke har noe med hans hverdag eller livsvalg å gjøre, innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig. Jeg gir meg over altså…
Jeg vil også poengtere dette med at mange sier jeg er "dobbeltmoralistisk" (men er vel bare denne ustabile dama med forskjellige ip adresser..)
Vet dere hva? Som blogger, skrives det til tider ting som kun blir skrevet for oppmerksomhetens og publisitetens del. Det er dette jeg driver med, og jobber med.
La oss ta merkeklærdebatten, som jeg ser en brukte som eksempel. Jeg driter i hvilket merke klærne, både mine og barna sine, har. Jeg kjøper det jeg synes er fint, samme om det står "Cubus" på det eller "Ralph Lauren" Og det har jeg alltid gjort! Jeg lo ganske godt da denne debatten faret, og ler enda mer når jeg ser det blir brukt mot meg i ettertid. Jeg stilte gladelig opp på Tv2 hjelper deg med meninger som egentlig ikke var mine. Det var meninger for å skape blest, og det kan det jo trygt konkluderes med at jeg klarte også. Et godt tips fra meg – ikke tro på alt du leser på en blogg! For ordens skyld, i mine ungers klesskap henger det nok mest "billigklær" Vet dere hvorfor? Jeg er alenemor med én inntekt, og fokuserer på at barna skal ha gode opplevelser framfor at de må gå i de dyreste merkeklærne til enhver tid. Tro hva dere vil, dette er jeg sikker på at samtlige av mine venner kan skrive under på.
Blir mye uhyggelige blogginnlegg her i det siste merker jeg, og til de av dere som faktisk ikke er et grusomt og fælt troll så vil jeg virkelig beklage. Jeg kommer sterkere tilbake, det ble bare akkurat litt for mye i det jeg gjennomgikk hets fra denne Mannegruppa, og så kom det ei og publiserte på min offentlige blogg at JEG er skyld i at hennes sønn ikke får treffe sin far, hans far hvilket jeg har minimalt med å gjøre. Unnskyld meg, men om du er sinnsykt oppmerksomhetssyk, gå å lag deg din egen blogg og skriv om alle disse fæle tingene i livet ditt. Og ikke glem skyldsfordelingen!