Er det noe som virkelig provoserer meg, er det den allmenne oppfatningen av abort. .For, det er jo bare “å gå å ta abort” … ikkesant?
Vel, jeg kan med handen på hjertet fortelle dere at det er alt annet enn å bare troppe opp på sykehuset og svelge noen piller, og så er alt over. Det er så mye, mye mer. Det er tankene du sitter igjen med etter å ha valgt bort ditt eget barn, fordi det “ikke passet seg nå”, det var disse tankene jeg var livredd for når jeg nå sto ovenfor valget om å ta abort eller ikke.
Jeg regner med at størsteparten av verdens befolkning er meget klar over konsekvensene av å ha sex. Ingen prevensjonsmidler er hundre prosent sikre (bare spør meg!) foruten om sterilisering.
Jeg har tre ganger vært stilt ovenfor valget om abort. Første gangen var det vel egentlig bare tilfeldig at det ikke ble abort, da jeg ikke hadde noe forhold til barn eller hva det virkelig vil si å ha et voksende liv i magen, hva som virkelig kommer ut etter førti uker i magen. Andre og nå tredje gangen, har det vært av den enkle grunnen at jeg rett og slett ikke klarte. Jeg har for stor respekt for livet.
Første gangen jeg virkelig forsto hvor fantastisk, og unikt, det er å ha et voksende liv i magen, var da jeg var ti uker på vei i mitt første svangerskap. Før det var jeg “bare gravid” Jeg hadde ingen forhold til det. Før jeg så dette..
Ti uker ut i svangerskapet – Og tretti uker senere. Et lite menneske, et fullkomment menneske, bare i miniatyr. Ti fingre, ti tær, en liten nese, en munn. Bein og armer som spreller. Dette er begynnelsen på et liv, og siste bildet er det de fleste seg på som et fullkomment liv.
Men hvorfor er ikke det vi ser på første bildet allment oppfattet som et fullkomment liv?
Hvorfor er det slik at det er mer akseptabelt å ta livet av våre barn fordi de er små? Miniatyrutgave av slik de vil se ut når de blir født?
Jeg har aldri tatt lett på spørsmålet om abort. Det var kanskje aller vanskeligst i begynnelsen av dette svangerskapet, siden jeg hadde alt presset på meg til å ta abort. Det var det som var det “rette“, i følge de aller, aller fleste. Kanskje også faktisk meg selv, selv om jeg nesten blir lei meg av å tenke på det nå. Men jeg tror at grunnen til at jeg tenkte at det var det rette, var at det var det resten av verden forventet av meg. Krevde av meg. Hvert eneste øyeblikk av hver eneste dag tenkte jeg på det. Helt fram til uke 12, hvor valget tok seg selv. Det var en sinnsykt tøff periode, men jeg tror det hadde vært langt enklere om samfunnet ikke hadde “forventet” det av meg.
Likevel, jeg klarte faktisk ikke å ta abort. Det strittet virkelig i mot alt jeg tror på, og mine egne følelser og syn på livet. Kjærligheten jeg har for mine barn. Hvorfor skulle de ha livets rett, men ikke deres lillesøster?
Jeg synes nemlig ikke det er bare bare å ringe sykehuset for å bestille drap på mitt eget barn. Synes du?
