Herregud, jeg innser at jeg er en altfor dårlig blogger om dagen. Den runden med omgangsyke tok litt knekken på oss, og jeg har brukt de siste dagene på å vaske tårnet med klær og sengetøy som klarte å bygge seg opp gjennom omgangsykeperioden vi hadde på over en uke. Nå er vi forhåpenligvis ferdig, og godt er det!
Vi har virkelig hatt noen dager med strålende vær her denne uka, noe som er utrolig deilg. Endelig vår og sol! Sienna har blitt så utrolig flink til å gå, og stabber rundt på sine to søte små bein dagen lang. Hun er blitt ordentlig stødig, og går for det meste selv mens hun holder meg i handen når vi er ute.
Det gjør meg egentlig litt trist å tenke på hvor stor hun er blitt, og hvor i alle dager denne tiden ble av. Hvor ble babyen min av? Hun er ingen bitteliten baby lengre, og prater som en foss om alt mellom himmel og jord. Det er så utrolig morsomt å se hvor flink hun er til å utrykke seg. Nå sier hun både mamma, pappa, gakk gakk(and) og voffa (hund) i tillegg til slagerne “nam nam” , “mmmmmm”(som i nam) “nei nei nei” og “æsj”, “ja” og en hel del andre ord jeg ikke kommer på i farten. Det har gått så fort, og det er stadig noen nye ord. Jeg vil si at vi lærer noe nytt omtrent hver eneste dag ♥
La oss bare si det sånn at jeg har hatt en ganske tøff uke, og vel så det. Siden Størstemann her i huset gikk ut som nr.1 med omgangssyken, har samtlige i vår husstand fått gjennomgå, en etter en. Får meg til å tenke på domino. GRUSOM domino…
Siste ut var Emma, som fikk det på slutten av helga. Så her har det gått slag i slag, og jeg, som i utgangspunktet har litt issues med å takle diverse kroppsvæsker og substanser, har nesten blitt herdet etter denne slagmarken. Nå er jeg klar for hva det måtte være!
Spøk til alvor. Det er ganske tungt å være alenemor midt oppi noe som føles som en uunngåelig epidemi og at det ingen ende vil ta. Det har ikke blitt så mye søvn på meg den siste tiden, for å si det sånn. Å holde barn fornøyde, rene og pene fra spy og diverse, pleie de på sykeleiet, og samtidig holde huset rent og totalt nedkloret til enhver tid i et desperat forsøk på å unngå videre smitte..vel, det er en 467%jobb, og jeg kjenner jeg er ekstremt klar for normale tilstander som ikke innebærer at jeg må tørke spy og bæsj.
Forutenom å hanskes med oppkast ,har jeg blant annet også malt rommet til storebror i huset i prosjekt "stor gutt rom". Er ingen malemester, som man tidligere kunne se i min deltakelse i programmet Unge Mødre. Men jeg ble utrolig fornøyd, og det ble sjefen selv også!
Jeg synes så synd i meg selv akkurat nå, her jeg sitter med spybøtta som min nærmeste sidepartner. Foreløpig er det bare grønnsåpe og vann i den, men det er nok ikke lenge til det atter en gang er langt verre ting jeg må hanskes med. Ja, for her har det ikke vært annet enn spy og det som verre er de siste dagene. Spy overalt, hele tiden. Og nå er det altså min tur. Først Nathaniel, så Sienna, og nå meg. Jippi!
I morgen kommer Emma hjem igjen, noe jeg selvfølgelig gleder meg kjempemasse til, det er alltid stas å få henne hjem igjen! Noe jeg ikke gleder meg så veldig mye til, er å være trebarnsmor med omgangsyken. Høres ikke det kjempefestlig ut? Er det nå jeg skal rope høyt HJELP… ? Neida, det skal nok gå veldig fint, for som dere vet… når man er mamma, så er man uansett ikke syk, selv om man er syk.
Spøk til side, jeg skal avslutte her og synes enda litt mer synd i meg selv mens jeg kaster opp i bøtta mi på sengekanten. Har måttet avlyse en hel del avtaler denne uken, og i morgen skal Sienna egentlig på femtenmånederskontrollen, som jeg selvfølgelig også må avlyse ettersom jeg selv ligger for døden.
Herregud så deilig dette føles, selv om det sitter ganske langt inne å skrive akkurat dette innlegget. Jeg har hele tiden følt at jeg må holde dette hemmelig, men det føler jeg ikke nå lengre. Jeg orker ikke lengre å lyge eller dekke over for mennesker som ikke overholder de de har lovet de skal. Siden Sienna ble født, og fram til dags dato, har jeg jevnt og trutt blitt beskyldt for å være egoistisk fordi jeg ikke inkluderer besteforeldrene hennes på farssiden. Men hva vet dere egentlig? Ingenting… absolutt ingenting.
Da Sienna var ti dager, på selveste julaften faktisk, sendte jeg en lang melding til Siennas farmor. I denne meldingen informerte jeg henne om at hun hadde fått et nydelig barnebarn. Jeg hadde overhodet ikke forventet en positiv respons, eller forsåvidt noe svar i det hele tatt. Reponsen var likevel overraskende positiv, og de ville gjerne bli kjent med sitt nye barnebarn.
Det skulle likevel gå ytterligere et halvt år før de møtte sitt barnebarn. Jeg husker det enda veldig godt. Jeg synes det var en meget spesiell og noe ubekvem situasjon, at Sienna skulle møte sine besteforeldre selv om hun aldri hadde møtt sin pappa. Det var i juni, sola skinte sterkt og det var skikkelig sommer. Sienna hadde fått en familie! Jeg husker jeg var så lettet. Endelig! Så utrolig deilig å tenke på at hun alltid kommer til å ha disse menneskene i ryggen og i livet sitt mens hun vokser til.
Tiden gikk, og vi møtte hennes farmor ved jevne mellomrom. Etter de hadde blitt litt bedre kjent, foreslo jeg at de kanskje skulle prøve å ha Sienna alene litt. Det var tross alt ikke meg de skulle bli kjent med, men deres barnebarn. Først alene noen timer, og så fikk hun dra og være på overnatting der. Hennes farmor var også i frøknas dåp, noe som gjorde meg veldig glad.
Etterhvert dabbet det litt av, og jeg følte det som veldig tungvindt og at det ble “mas” fra min side. Jeg følte at det alltid var jeg som tok kontakt og intitiativ til at de skulle tilbringe tid med barnebarnet sitt. At det ikke var noen genuin interesse der. Jeg ønsker virkelig ikke at noen skal føle at de er i min nydelige, fantastiske datters liv, bare fordi de “må”. Hun er verdt så utrolig mye mer enn det. Og det er desverre denne følelsen jeg sitter igjen med.
Jeg sitter igjen med en følelse av at pappaen til Sienna har fått det akkurat som han vil. Ved et tilfelle spurte jeg farmoren til Sienna følgende spørsmål, rett ut :” Kommer dere noen gang til å kutte kontakten med Sienna dersom pappaen hennes skulle stille det ultimatumet til dere?” Svaret var nei. De skulle være der for henne uansett hva.
Jeg kan ikke la noen skjule min nydelige datter på den måten, fordi de er redde for hva sønnen deres, en voksen mann, sier og gjør, dersom han finner ut at de har kontakt med barnebarnet sitt, hans datter. Denne tilsynelatende voksne mannen har tatt et valg, et valg om å ignorere sitt eget barn. Dette valget fikk aldri min datter. Og jeg ønsker at ALLE mennesker som er så heldig og får ta del i livet hennes, viser henne fram med verdens største stolthet, framfor å ønske å gjemme henne bort. Jeg har ingenting vondt å si om Siennas besteforeldre utover dette. De er hyggelige mennesker. Men, jeg kan ikke la min datter bli kjent med noen som plutselig forsvinner, til tross for at de har lovet å aldri gjøre nettopp dette. De har valgt henne bort, og det gjør meg både lei, trist og forbanna på en og samme tid. Hvordan er det mulig? Hvordan klarer dere?
Jeg har også følt at de gangene jeg spør om de har lyst til å være med Sienna, tror de at de skal sitte barnevakt for meg. Det er ikke det som er min intensjon. Greit, jeg kunne helt sikkert trengt barnefri, og det er en hyggelig tanke. Men jeg ønsker først og fremst at Sienna skal knytte et band til sine besteforeldre. At hun etterhvert kunne sett på de som besteforeldre, og ikke bare bekjente. Eller, jeg ønsket. Jeg kjenner meg ganske sliten av hele opplegget. Det er nesten litt absurd. Det koster mer enn det smaker, enkelt og greit. Jeg har kjempet alt jeg kan for Sienna og hennes rett til å ha en familie, en far, besteforeldre og så videre. Nå er det ikke i mine hender lengre. Det kommer til et punkt hvor mennesker må ta et valg, og det valget ser det ut til at de allerede har tatt. Et valg jeg aldri hadde trodd de var i stand til å ta. Det gjør meg trist, men det er faktisk ingenting jeg får gjort med det.
Jeg, som er så heldig å være mamma til denne lille solstrålen, er så stolt at jeg sprekker. Jeg har lyst til å rope ut til alle og enhver om hvor fantastisk hun er! Hvor enestående, nydelig og vidunderlig hun er. Hun kommer mest sannsynlig til å vokse opp uten å kjenne noen på andre siden av familien sin, men vet dere hva? Hun er så ufattelig høyt elsket av sin mamma, sine storesøsken, min familie og mine venner. Hun trenger ikke noen som ikke ønsker å kjempe for henne, som ikke er i stand til å ta et standpunkt, og si
” Hei, vet du hva, dette er mitt barnebarn, mitt nydelige barnebarn, og jeg, som et selvstendig og fritt menneske, har valgt å ha kontakt med henne!”
Vi har hatt en riktig så koselig helg! Ellers, sånn rent sett bort i fra det siste døgnets noe dramatiske hendelser. Strengt tatt var det faktisk min venninne Ingvild det gikk hardest ut over, desverre… haha!
På lørdag hadde vi en koselig dag med Ingvild og hennes to søte små på Ikea. De to største, Nathaniel og Felix, fikk være i lekerommet mens vi, sammen med våre søte små babyer,trålet gjennom denne svære buttikken tett i tett med et tusentalls andre mennesker. Vi dro så hjem til de på Nordstrand for å spise middag. Planen var at Nathaniel skulle sove over hos Felix, kompisen sin. Men som planer ofte kan gjøre, gikk denne rett og slett rett i dass. Bokstavelig talt.
Jeg og Sienna kjørte hjemover i syvtiden. I det samme vi hadde parkert her hjemme og jeg skulle til å ta Sienna ut av bilstolen sin, fikk jeg en telefon fra Ingvild. Nath hadde kastet opp! Kriiiiise! Vi ble enige om å se det litt an før jeg evt skulle komme å hente han hjem igjen. Timene gikk, og alt så ut til å gå kjempefint og at det var et engangstilfelle. Men det skulle altså vise seg å være alt annet enn dette..
I tre-halv firetiden ble jeg oppringt av et ganske fortvilet menneske som hadde vært våken og tørket opp både det ene og det andre, og det ene og det andre var overalt, og Nath ville selvfølgelig hjem. Det ene og det andre var over hele badegulvet deres, i hele sengen deres, ja.. som jeg oppfattet det, rett og slett overalt.
Okei.. helt ærlig… vet dere hva valgalternativene mine var eller? 1. Vekke Sienna midt på svarteste natta og kjøre å hente storebroren hennes i Oslo.. eller, 2: Vekke Sienna midt på svarteste natta og kjøre å hente storebroren hennes i Oslo. Ingvild hadde glemt å lade Teslaen sin (trodde hun) så det var basically hva jeg måtte gjøre. Kunne ikke la han være en annen plass enn hjemme når han var så dårlig. Kan dere føle den hjelpesløsheten jeg kjente på akkurat da? Jeg mener… MIDT på natta, med en baby som ligger å sover søtt i sin dypeste søvn, men du vet at du er nødt til å hente din spysyke sønn en tjueminutter-halvtimes kjøretur unna. Du har INGEN til å komme å passe babyen, siden familien din bor jææææævlig langt unna. Fristende .. Øh nja. Ett av mange utrolig kjipe dilemmaer en alenemor kan møte på, i prakteksemplar. Nå hadde det seg slik at Ingvild fikk kjørt han hjem likevel, da Teslaen hadde akkurat nok strøm til å gjennomføre bilturen likevel. Med andre ord – gud hørte mine bønner også denne gangen, og det løste seg relativt greit. Nath fikk komme hjem OG jeg slapp å vekke en sovende baby og dra henne ut i bilen midt på natta. Halleluja!
Jeg brukte tiden jeg fikk vite at de skulle kjøre hit og til de kom, til å preppe huset mitt for omgangsyken. Og ja, det krever virkelig ordentlig prepping. Fram med de svarte søppelsekkene, ut med absolutt ALT av rekvisitta fra soverommet hans, bøtte med vann og grønnsåpe til eventuelle nye oppkast, og fram med et dusin pakker våtservietter til eventuell tørking av både det ene og det andre. Men overraskende nok, så var faktisk alt dette ikke nødvendig – for her har det ikke vært et eneste tilfelle av noe som helst siden han kom hjem igjen fra overnattingen han ikke fikk gjennomført. Og godt er det! Så i morgen blir det hjemmedag på oss tre, og det blir nok veldig koselig ♥
Det var dagens fortelling! Nå er det skjønnhetsøvn neste, forhåpentligvis uten like mye drama denne gangen! God natt lesere ♥
De siste dagene her har vært relativt tunge. I alle fall vesentlig tyngre enn de fleste andre dager. Jeg har nemlig vært i dårlig form med feber, og derfor noe dårlig med oppdatering her. De siste fire kveldene har jeg brukt til å ligge rett ut på sofaen med kvalme og daff form. Men, i dag føler jeg meg faktisk litt bedre, så da var det på tide med et lite livstegn!
Det er i slike stunder jeg virkelig skulle ønske at jeg hadde min familie her. Bare det at man kunne dratt på middagsbesøk til familien hadde vært helt supert, når det eneste du har lyst til å gjøre er å ligge ned og synes synd på deg selv. Men, når man er mamma (spesielt uten noen form for avlastning..) så er det ikke noe som heter å være syk og legge seg ned å slappe av. Nei, da er det bare en ting som gjelder – bite tenna sammen! Om ikke annet, så blir man i alle fall svært selvstendig.
Helga som gikk fikk en skikkelig pangstart! Da var jeg nemlig på vinkveld med noen venninner, og søsteren min var her sammen med barna både fredags kveld og lørdag. Jeg må jo ærlig innrømme at det var fantastisk deilig å komme seg ut litt og gjøre “sine ting” når det med stormskritt begynner å nærme seg ett år siden sist jeg var ute av døra uten barn. Det var en veldig hyggelig kveld med mye latter og godt selskap! Den kan jeg faktisk leve på i ytterligere ett år, til neste gang jeg kan dra ut av døra uten barn. Haha. Neida, joda.
Resten av helgen gikk med til å leke ute i snøen med barna. Utnytte den mens man kan, liksom! For nå er den nemlig regnet bort. Søndag var vi på bondegård, til barnas store glede!
Uten mat og drikke duger helten ikke!
I min stadig pågående rydderunde i barnas utstyr og klær, fant jeg Nathaniels første vinterdress, som passer perfekt til Sienna akkurat nå. Det er så koselig å tenke på at hun kan bruke den etter han, og ikke minst, miljøvennlig å kunne bruke ting igjen! Da blir liksom ikke blå¨eller rosa så veldig nøye tenker jeg.
Storebror drar med glede lillesøsteren sin på akebrettet! ♥
Og et skikkelig blinkskudd til sist! Har dere sett noe så søtt? To griser som nusser♥
På søndag feiret vi selvfølgelig også fastelaven med boller, og barna fikk lage hver sin fastelavensris med både fjær, sløyfer, og klistremerker blant annet! Litt utradisjonelt kanskje, men de ble jo fantastisk fine! Jeg har faktisk utrolig mye hobbystasj, og synes det er veldig koselig og gøy å lage forskjellige ting med barna!
Ønsker dere alle en strålende kveld videre! Matpakker er laget og våte klær er vasket og tørket og lagt fram til i morgen. Nå er det Grey’s Anatomy som står for tur, så skjønnhetssøvn etter det.
Jeg elsker livet mitt. Virkelig. Venninnene mine tror ikke på meg når jeg sier det, men jeg gjør faktisk det. Jeg elsker det litt kaotiske ved det å være alenemor til tre. Jeg elsker at jeg får være hjemme med min lille solstråle utover det ène året som er normalen for de aller fleste, før barna starter i barnehagen. Jeg elsker det virkelig, og setter stor pris på det. Hver dag er unik, og jeg, som er så tett på hele tiden, ser hvordan hun blomstrer og spirer for hver eneste dag som går! Men til tider, så klarer jeg likevel ikke å unngå følelsen av å føle meg litt “innelåst”.
For noen måneder fikk jeg en telefon fra et produksjonselskap. De var i planleggingsfasen av en TV-serie som skal være hovedsatsningen for Aftenposten i 2017. Det samme produksjonselskapet som lagde serien “Sweatshop” , som omhandler den kyniske klesindustrien i Kambosja som frontes av H&M, blant andre. De ville gjerne ha meg med. “Wow!”, tenkte jeg. Det høres utrolig spennende ut!
Jeg hadde egentlig sett for meg å ikke delta i noen flere tv produksjoner, da jeg føler jeg bare blir framstilt på en feil måte, på en måte som absolutt ikke er “meg”. Men dette, det virket bare utrolig interessant! En stor mulighet for meg, og jeg tror det ville gitt meg masse livserfaring. Jeg måtte selvfølgelig se “Sweatshop” , noe som gjorde at dette var noe jeg ønsket enda mer. Desverre innebar dette at jeg måtte reise og være borte i en periode på ti dager. Forlate barna i Norge og reise til utlandet. De to andre kunne fint vært de dagene hos hver sin pappa, men Sienna kan jeg ikke forlate i flere dager i strekk. Jeg fikk beskjed om at det ikke var mulig å ta med meg minstefrøkna og en “nanny”, så jeg måtte da altså være borte fra barna i hele ti dager. Det var desverre helt utelukket for min del.
Jeg kjenner en del på det. Jeg mener, jeg synes det er bittert at jeg ikke kan gripe slike muligheter. Jeg hadde så vanvittig lyst til det, men måtte likevel takke pent nei. Det føles litt surt når jeg tenker tilbake på det, men sånn er det jo bare. Det kommer forhåpentligvis en vakker dag hvor også jeg kan gjøre ting jeg har lyst til. Jeg elsker livet mitt, jeg elsker barna mine av hele mitt hjerte og enda litt til, men av og til skulle jeg ønske jeg kunne følge noen mine drømmer.
Nå har jeg akkurat sett ferdig “Bloggerne”, og jeg klarte ikke la vær å tenke på denne mye omtalte hendelsen som skjedde på premierefesten av dette programmet for litt siden. En episode der Anna Rasmussen visstnok stormet gråtende ut fordi det var for mange fulle mennesker der.
Altså… vent litt.. hva fader? Jeg må ærlig innrømme at jeg først tenkte at dette er tidenes PR stunt fra Annas side. Det gir henne masse oppmerksomhet, og igjen flere kroner i kassa. For hennes del, håpet jeg litt på det. For hvor flaut er det ikke å være så til de grader diva at man tyr til tårene fordi det ikke ble akkurat som man selv hadde tenkt og forestilt seg? Jeg kjenner jeg får litt assosiasjoner til barna mine når noe plutselig ikke går helt som planlagt. Fordi det var mennesker på en premierefest som var for fulle? ( Forresten, tenk litt på det ordet, sier seg selv at det ikke er en gjeng med edru mennesker du møter der…) Om fulle mennesker på en premierefest er hva som skal til for å få deg til å tippe over, kjære Anna, så skal jeg love deg at det er en god del ting her i livet du kommer til å slite ordentlig med. Virkelige problemer.
Da jeg en gang i tiden var på premierefesten til Charterfeber, forøvrig ett hundre prosent høygravid,og ett hundre prosent hvalross, og to dager før jeg fødte min eldste datter, var det akkurat som Anna beskriver. Et lokale fullt av drita mennesker og alkohol i alle kriker og kroker. Men gravid og edru til tross, hvilken rett hadde jeg til å bestemme hvordan denne festen skulle være for de andre? Ikke så jeg hele TV-skjermen heller. Det var mitt valg å komme dit. Jeg dro dit med et smil, fikk egentlig ikke så mye med meg av episoden,hang med alle de fulle menneskene, og dro derfra med et smil.
Og så vil jeg si litt om hvor heldig Anna faktisk er. Det er ikke èn celle i kroppen min som synes synd i henne. Om jeg hadde tjent bare en brøkdel på blogging som det Anna gjør, hadde jeg priset meg lykkelig, smilt pent og holdt kjeft. For alltid.
Jeg, som ikke tjener i nærheten av det Anna gjør, føler meg utrolig heldig som har muligheten til å sitte i min egen stue, i min egen sofa, med en kaffekopp i handa, og tjene penger, selv om jeg nok hadde måttet jobbe noen år mer enn henne for å kunne konkurrere med denne damas månedslønn.
Det er LANGT fra alle som har denne muligheten. Og især er det LANGT fra alle som har en månedslønn på vanvittige 800 000. Vær litt takknemlig, og ikke glem å smil og vær glad! Det er jeg, selv om månedslønn på rett under millionen er noe jeg kan se meget langt etter. Og Anna, jeg håper du føler deg litt tåpelig nå. Det fortjener du nesten.
Dere kjenner sikkert til følelsen… ALLE lyder – om et av barna dunker med foten i søvne borti sengekanten – Jeg hopper nesten i taket av hver minste lyd akkurat nå. Jeg hadde egentlig en del planer for denne kvelden, men ble i stedet sittende å se på World War Z… noe jeg kjenner jeg angrer litt på nå, haha. Av flere forskjellige grunner. Jeg vet ikke hva det er, men jeg kan bare virkelig ikke se på slike filmer. Sitter med en sånn ekkel følelse, og nå tror jeg at det kommer zombier hit for å ta oss for den minste lille lyd. Let’s hope not.
Men altså, fra spøk til alvor. Da var denne helgen over for nå. Vi skulle egentlig ha besøk av ei venninne og jentene hennes i dag, men måtte avlyse på grunn av sykdom. Det er alltid litt vrient, fordi størstemann i huset er veldig sosial, og da er fallhøyden stor når jeg må fortelle han at vi ikke får besøk likevel. Det er likevel en god lærdom om at det skjer uforutsette ting og at det alltid kan komme opp noe, tenker jeg. Vi har koset oss masse, i alle fall! Blant annet lekt ute i den fine snøen vi er så heldige å ha. Lillefrøken elsker å være ute, og elsker å kjøre på akebrettet sitt!
Ellers har jeg brukt helgen på å sortere og brette noen tonn med klær. Jeg blir stadig overrasket over hvor mye klær disse søte små har. Nå har jeg pakket vekk masse som skal bort, og selv om hjertet mitt gråter over det, skal jeg selge det videre, ettersom hverken jeg eller de egentlig trenger, eller i det hele tatt har plass til masse klær som ikke passer.. Når jeg finner tiden til å gjøre det, vel og merke… som jeg ikke tror blir med det første. Så akkurat nå er det et lite (stort?) berg med klær i stua som skal ut fra dette huset, når jeg får samlet meg og lagt det ut på sånne kjøpesider, evt Finn.
Ønsker dere en god søndags kveld for de av dere som fortsatt er våken. Her er det tid for skjønnhetssøvnen rimelig straks, til tross for at jeg ikke fikk gjort like mye som jeg hadde planlagt. Lager alltid en lang liste for hva jeg skal gjøre etter barnas leggetid, hvor i gjennomsnitt ca en brøkdel blir tid til å fullføre. Men, ny dag,ny uke imorgen, og nye muligheter.
Husker dere jeg nevnte at det å spise mer mat var mitt nyttårsforsett i år? Vel, jeg tror jeg trygt kan konkludere med at jeg har oppnådd mitt mål. Vi er bare en og en halv måned ut i 2017, og jeg er sikker på at jeg har lagt på meg en del kilo nå! Da vi gikk inn i dette året var jeg nesten på grensen til anorektisk, ikke per definisjon, men jeg var virkelig ikke noe mer enn bein. Hvilket var noe jeg absolutt ikke ønsket å være.
Jeg synes en sunn kropp er en fin kropp! Og jeg hadde ikke en sunn kropp når jeg nesten ikke spiste mat. Jeg har blitt mer bevisst på å sette av tid til å få i meg mat, selv i en hektisk hverdag hvor det ikke er noe særlig tid til noe annet enn barna og deres behov. Men mat, det er utrolig viktig! Og for en enorm forskjell det kan gjøre!
Tigh-gapen har for lengst vinket adjø, og jeg har faktisk fått litt fett på kroppen! Sykt, men sant. – Noe jeg aldri hadde trodd! Det er veldig mye fokus andre veien, på de som sliter med for mye vekt. Så da tenkte jeg å sette litt fokus på de som faktisk sliter andre veien. Jeg har hele mitt liv hatt problemer med å gå opp i vekt, og alltid vært tynnere enn jeg er komfortabel med. Og det ble ikke noe bedre når jeg plutselig befant meg i en livssituasjon hvor jeg ikke er hovedpersonen i mitt eget liv, hvor det er lite eller ingen tid til mine egne behov. Men nå håper jeg å holde på denne sunnere livsstilen, selv om det betyr at jeg noen ganger må tvinge i meg mat når matlysten er helt forsvunnet av stress. Hverdagen min er avhengig av at jeg er fullt oppegående og litt til, og til slutt, så knekker det det deg sakte men sikkert innvendig å hele tiden nedprioritere deg selv.
