Endelig! I dag var vi igjen samlet. Meg, og min kjære, lille familie som snart teller 4 ♥
Liten, men likevel så full av kjærlighet. Vi har ikke så stort hus, men vi har til gjengjeld det vi trenger, og vi har hverandre, vi har trygghet, åpenhet, og masse, masse kjærlighet! For, noen ganger må man bare stoppe opp litt og spørre seg selv ; hva er det egentlig som er viktig her i livet? Er det en feit månedsinntekt, villa på 500kvm, og to Tesla’er plassert i garasjen? Eller er det å ha det man trenger, og være omringet av familie og mennesker som er glade i oss, og vice versa ? Man får desverre ikke tatt med seg ei krone i grava, og når man tenker på det, blir plutselig alt dette materalistiske maset ganske meningsløst. Er dere ikke enige?
Jeg kan ikke helt beskrive den følelsen. Den følelsen jeg har når jeg er på tur til å hente Emma etter en helg borte fra meg. Det er slik at jeg nesten ikke kan komme dit fort nok, og velkomsten jeg får er alltid helt ubeskrivelig. Det er ikke tvil om at denne jenta er en mammajente, noe hun også sier selv! Verdens beste jente.
Å være alene gravid er ikke bare, bare, skal jeg fortelle dere. Nå kjenner jeg at jeg virkelig har angst. Jeg kan nemlig plutselig ende opp med å føde mutters alene, vel og merke med en jordmor tilstede (håper jeg!) Men… det er jo ikke det samme.
Nå har det seg slik at både søsteren min og venninnen min, som begge skal være med på fødselen til lille Sienna, er opptatte begge to. Søsteren min med eksamener, som hun må øve på og skal ta (jeg fikk streng beskjed om å ikke føde før termin!)
Og, venninnen min som reiser til Finnmark hele neste helg, også fordi hun må. Med min flaks (evt uflaks) er det nok akkurat neste helg lille Sienna bestemmer seg for å se dagens lys, og da ender jeg opp alene. HELT alene. Jeg blir rett og slett redd av tanken, og skal ærlig innrømme at jeg føler meg veldig utenfor når samtlige i termingrippen min skryter av hvor flinke og flotte de kommenda pappaene er, hvor godt de blir tatt vare på. Her har jeg pent vært nødt til å “ta vare” på meg selv, men så er det jo også jeg som har valgt det sånn, og jeg har hele tiden visst at det kom til å bli ensomt og tungt. Men.. det som ikke dreper deg, gjør deg tydeligvis sterkere! Jeg synes selv jeg har klart meg utrolig bra gjennom dette svangerskapet (et svangerskap fra H, i begynnelsen, og nå også i slutten) og er stolt over min egen innsats. Klapp på min egen skulder! Nå er det bare sluttjobben som gjenstår, det jeg gruer meg så utrolig mye til. Fødselen…
Over til noe ganske annet. I dag begynte det å snø, faktisk akkurat i det vi gikk ut av døra her i morrest. Nathaniel var i syvende himmel, og nevnte minst tjue ganger på vei til barnehagen at nå har han snart bursdag, siden det snør ute. Haha!
Neste helg har jeg begge ungene, noe som skal bli kjempekoselig! Og det er en del ting jeg har på “to do” listen min før bittelillesøster kan komme, som for eksempel å bake julekaker med ungene, og pakke inn resten av pakkekalendergavene, samt pakke ferdig “fødebaggene våre” som står på planen for neste helg. Når alt det er gjort, og mitt fødefølge er tilbake fra andre siden av landet, så kan jeg endelig slappe av igjen. Men inntil da, kniper jeg igjen, og nekter å slippe ut noen baby, selv om jeg også samtidig er utrooooolig verpesjuk og ikke minst, LEI av å være gravid.
Legger med noen fine bilder fra fjorårets pepperkakebaking, jeg gleder meg virkelig til helgen hvor vi setter i gang igjen. Så koselig ♥
Det er søndags morgen. Sola stråler gjennom vinduene i stua. Jeg strekker litt på meg, og innser raskt at det skulle jeg aldri gjort. AUCH. Leggkramper! Jaja, bare å overleve gjennom den. Ja, jeg befinner meg tydeligvis i min ekstremt gravid-fiendlige sofa (den hater gravide!) Klokka er ti, og jeg har rett og slett ikke orket å forflytte min alt for tunge, gravide kropp de få meterne fra den, og inn til mitt soverom og min seng, som for ordens skyld er hundre millioner, trillioner ganger bedre å ligge i for en gravid hvalross. Selv ikke etter å ha våknet gjentatte ganger av en rygg som dreper meg, en baby som ligger med hodet sitt laaaangt og godt ned mellom beina mine, som også kjennes mer ut som en kaktus, enn et hode, hodet som også samtidig squeeezer blæra flat med jevne mellomrom, har jeg ikke orket å flytte meg.
Jeg funderer litt på om jeg skal stå opp og utrette noe før min kjære sønn kommer hjem igjen, men finner raskt ut at for vårt alles beste, er det best om mor er uthvilt. Jeg vagger først på do. Og når jeg sier vagger, så mener jeg .. vagger. Sånn på ordentlig. Det ser rett og slett ikke klokt ut, og tilogmed verdens mest alvorlige og trause person ville ledd av meg.
Etter dobesøk, vagger jeg videre til neste, obligatoriske gravidpost. Jeg kaster raskt i meg en svær chocolate-peanut-caramel kake med altfor mange kalorier og alt for mye mettet fett, før jeg drikker litt melk, etterfulgt av litt pizza og julebrus. Med gravid-cravingsene mine tilfredsstilt, vagger jeg videre til den behagelige sengen min.
Der finner jeg raskt ut at jeg absolutt ikke kommer til å få sove. Jeg har jo aaaaalt for mye å gjøre. Hjelp! Hva gjør man da? Jo, da gjør man det mest meningsløse som her i verden eksisterer.
TINDER!
Tinder, kjære Tinder. Tinder for meg er litt spesielt. Jeg bruker det nemlig bare når jeg har barnefri, og har aldri utrettet noe der. Hverken positivt, eller negativt. Ingen dates, eller noen særllig fornuftige samtaler. Jeg rett og slett bare er der. Det er litt sånn som TV for meg. Jeg gjør det når jeg kjeder meg. Jeg kjeder meg aldri, bortsett fra når jeg har barnefri. Så, i øyeblikket bestemmer jeg meg for at NÅ, er sikkert den forståelsesfulle og aksepterende drømmemannen på TInder. Selv om han ikke var der for to uker siden, tre måneder siden, eller ett år siden, er han helt sikkert der i dag. Vel…
Jeg åpner den berømte appen, og begynner min favoritt-kjede-aktivitet. Sveipe til høyre eller til venstre. Venstre er hvis fyren ser ut som en seriemorder som kunne spist deg til frokost, høyre er hvs vedkomne ser noenlunde oppegående ut. Det blir flest venstre for min del, men noen blir da også godkjent.
Ja, vi liker hverandre. Kjempegodt! Men vet han egentlig hva han nettopp likte?
Og så tikker melldingene inn. Ja. For jeg har faktisk aldri, i hele mitt Tinder-liv, sendt melding til noen først. Jeg rett og slett har ikke troa. Men når de først skriver, så må jeg jo nesten svare.
Og det er det berømte spørsmålet som hver eneste gang går igjen; Hva søker du her på Tinder?
Svaret er naturligvis: En spennende livspartner å gå lange og gode turer ut i skog og mark, en jeg kan nyte et glass rødt med mens vi sammen ser på den vakre solnedgangen, rolig og romantisk. Bare oss to, og etterhvert kjernefamilien vi lager. En jeg kan reise og oppleve nye og spennende ting med!
Nei.. stryk det der, a!Du skjønner det at, om jeg i det hele tatt søker etter noe, så søker jeg etter en som ikke er seriemorder og ikke spiser meg eller mine snart tre barn til frokost. En som synes det er helt greit med fullt kaos til tider, en som godtar å bli hylt i øret ” JEG VIL HA SJOKOLADE!!!!” og diverse andre morsomme ting i løpet av en dag. En mann som foretrekker svette all-inclusiveferier, hvor man nesten er garantert et hjerteinfarkt med på kjøpet, hvor det største fokuset ligger på hvorvidt plassen er utstyrt med et kick-ass badeland eller ikke. En fyr som ikke ønsker seg sine egne barn, eventuelt har egne barn fra før av, ettersom jeg absolutt ikke, under noen slags omstendigheter, ønsker meg flere barn.
Ja, jeg innser kanskje at jeg ikke er Tinder-drømmedama. “Kanskje ikke” er vel å underdrive ganske kraftig. Rettelse: Jeg innser at jeg er så langt fra Tinder-drømmedama som det overhodet er mulig å komme. Så kanskje det er like greit å bare holde det som hobby, i mens jeg sakte men sikkert innser at jeg kommer til å dø alene med alle de tredve kattene mine.
Og.. om vi i det hele tatt kommer til det faktum at jeg ser mer ut som en strandet hval og i skrivende stund er en levende menneske-ovn, så kommer vi til mitt favorittspørsmål nummer to:
Hvordan er du gravid, når du er singel?
Vel, du skjønner det, at jeg er den ordentlige jomfru Maria. En vakker vinterdag for rundt ni måneder siden, dalte det en engel ned fra himmelen og plasserte et embryo i livmoren min. som nå kommer ut når som helst. Jeg må likevel presisere at det ikke er Jesus som ligger i magen min, i så fall en noe kvinnelig og feminin Jesus.
Neida. Men det hadde jo vært litt gøy om det var sånn, eller hva? Jeg må forklare at det går an å være gravid og alene, uten å hverken være løs, tøs, eller dum. Det er på dette tidspunktet de fleste detter av. Merkelig nok, blir det veeeeeeeldig stille..
Da skal jeg snart hoppe i seng for noen timer med skjønnhetssøvn, ny dag med nye muligheter i morgen. Men først, en liten oppdatering på bloggen!
Har hatt en superkoselig ettermiddag/kveld med verdens beste, lille/store gode gutt. Pizzaspising, julebrus, godis, mandariner (fortell meg en gang til at det heter klementiner) Norske talenter, og dyna i sofaen som ingredienser. Vi elsker fredager og helg!♥
Nå ligger denne snuskepjusken å sover, og lader opp til badeland og overnatting imorgen!
Mor selv har time til vippeextensions. Er så lenge siden sist, så jeg gleder meg veldig til det! Tenkte det var greit å gjøre det nå, som fødselen lurer rundt om hjørnet. Hadde jo forsåvidt vært greit om den startet imorgen, ettersom jeg har barnefri.
Om den ikke gjør det, så håper jeg den drøyer to uker til når Emma er hos pappaen sin igjen,slik at jeg slipper å ringe så mange når det skjer. Men så er det jo en gang slik at kroppen min neppe tar mine egne ønsker til betraktning. Snuppa kommer ut når snuppa vil komme ut!
Følelsen er så utrolig uvant! Det er faktisk helt merkelig, tro dere meg. I går tok jeg kvelden bloggefri, og pyntet juletre i stedet. Ja… faktisk! Eget innlegg om dette kommer, men først tenkte jeg skulle fortelle litt om gårsdagen, ettersom det ble en del hendelser.
Startet dagen med å dra på svangerskapskontroll til min fantastiske jordmor. Ungene var med på kontroll før barnehagen, ikledd pysjamas og utstyrt med hver sin kosebamse, noe de syntes var veldig gøy! Fikk se på at jordmor målte magen, og hørte på hjertet til lillesøster. Det kom utsagn fra Emma som “jeg flink storesøstej“. Tror de sjarmerte jordmoren i senk, og jeg fikk høre for noen utrolig gode og herlige barn jeg har. Noe jeg naturligvis er hundreogti prosent enig i.
Bittelillesøster var derimot i sitt stae hjørne i går, og nektet å rikke en centimeter på seg, selv ikke når jordmor sto å dyttet og puffet i henne for å få henne til å røre seg. Bom stille lå hun! Så da ble det en henvisning til Ahus, og CTG registrering + ultralyd. Så etter å ha kjørt ungene i barnehagen, var det rett til sykehuset, og der tilbragte jeg rett og slett hele dagen min. Dro å hentet gullegutten i halv tre tiden. Emma er på pappahelg, og jeg savner henne utrolig mye allerede.
Mine vakre, gode, snille herlige skattifnatter♥
I dag blir det fredagspizza på meg og Nathaniel, etterfulgt av kosekveld med film og godis! Jeg elsker fredager, om jeg får si det! Og vi må kose oss ekstra mye i dag, siden han skal til Ås på overnatting imorgen, med badeland og diverse morsomme aktiviteter. En liten en som gleder seg masse, selv om han også har lyst til å være hjemme sammen med meg, haha.
Ja, da var jeg altså kommet til det punkt i svangerskapet hvor denne snuppa ikke lenger regnes som prematur om hun skulle bli født, men “til termin”, et utrykk som brukes fra man er 37 fullgåtte uker på vei, altså når man starter på uke 38. Som en betegnelse på at fødselen kan finne sted når som helst! Og hvor fantastisk er ikke det? ♥
I går kveld startet jeg brått å pakke kofferten jeg skal ha med meg på sykehuset med klær og ting til fødselen, etter fødselen, og baggen Nathaniel skal ha med seg der han skal være. Emma skal til pappaen sin så hun har det hun trenger der.
Hvorfor vet jeg ikke, men fikk bare en innskytelse om at NÅ, nå må jeg gjøre det! Muligens et signal fra kroppen om at fødselen nærmer seg? Hadde det noe likt da jeg gikk gravid med Nathaniel. De siste dagene før fødselen fikk jeg et heltl utrolig husmorinstikt over meg, noe som var helt unormaltl til å være atten år gamle meg som ikke kunne lage mat engang. Men tidene forandrer seg. Og dette er så spennende! Nå som snuppa kan komme når som helst 🙂
Merker på kroppen min at det nærmer seg. Hyppige, vonde modningsrier, spesielt på kveldene, og mye menssmerter og andre mindre deilkate detaljer som utgjør seg svært dårlig på en offentlig blogg. Det meste av bevegelser er ubehagelige og vonde, og jeg går (vagger) verre enn en pingvin. Utrolig sjarmerende!
Ellers skal jeg få unnagjort fødselsbaggene nå i helga, så de er klare til fødselen starter. En veldig spennende tid i vente!
Uke 38♥
Termin: 6 desember
På vei: 37 fullgåtte uker (37+0)
Igjen til termin: 24 dager!
Kjønn: Vakre lillesøster Sienna L
Baby’s størrelse: Denne uken veier hun ca 2950 gr, og er hele 46 cm lang.
Neste kontroll: Kontroll hos jordmor senere i dag.
Ukas baby-new in: Ingenting denne uken
Bevegelser: Det er liv i leiren fra morgen til kveld. Hele magen beveger seg!
Vektøkning: 12 kilo opp på forrige kontroll, men regner med jeg har gått opp noen kg siden det.
Melk i brystene: Jupp
Hodet ned:Har ligget med hodet ned siden uke 28 omtrent, og ligger enda ned og blir liggende til fødselen.
Tungt: Nå kjenner jeg det meste er tungt, og ser fram til å få min normale kropp tilbake.
Kynnere:Mye kynnere, menssmerter og vond nedpress.
Forventninger til fødsel/tiden etter fødsel: Alt i alt gleder jeg meg til å være ferdig å være gravid, og til å få møte denne lille snuppelura som gjemmer seg der inne. Jeg gleder meg mer enn noe annet til å se mine tre, søte små sammen og hvor stolte Emma og Nathaniel kommer til å være ♥
Vi leser også storebror/storesøsterbøker for harde livet, og Nathaniel gleder seg veldig til å hjelpe til med babyen. Han sier han skal hjelpe å mate babyen, leke med babyen i badekaret, og hjelpe til å bytte bleier. Vi snakker også veldig mye om at Lillesøster i magen er kjempeliten, og at vi må være veldig forsiktige med henne når hun kommer ut. De er så herlige, og kommer tnok til å bli verdens fineste storebror og storesøster!
I morgen sender jeg ungene mine i barnehagen i pysj! Ja, faktisk. Tro det eller ei. Og det er ikke fordi jeg ikke orker å ta på de klær. De har nemlig Pysjamasfest i barnehagen, til begges store begeistrelse♥
Emma har bestilt prinsessepysjen, og Nathaniel har i flere dager snakket om Superman pysjen han skal ha på seg i barnehagen imorgen. Så det tror jeg blir veldig stas for de! Hallo?! Man går jo ikke i pysjen i barnehagen, vel! I tillegg skal de ha med seg hver sin kosebamse, og så skal bamsedoktoren komme på besøk og lytte på hjertet og sette plaster. Det er så herlig å se de glede seg sånn, har omtrent ikke snakket om annet i ettermiddag før sovetid.
Ellers har vi hatt besøk av ei helt herlig dame vi har vært så heldig å bli kjent med! Har nemlig meldt meg på noe som heter HomeStart gjennom kommunen, noe som er et frivillig tiltak, hvor denne supre dama kommer hjem til oss og er med ungene noen timer hver onsdag etter barnehagen. Leker, bygger plastelina, ser på film og alt det de måtte ønske å gjøre. Så dere som på død og liv må spørre og grave om jeg har noe støtteapparat rundt meg, der har dere svaret dere så sårt lengter etter. Det er helt supert for ungene, som liker henne veldig godt 🙂
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke dele dette her, siden det er så utrolig mange ekle mennesker med helt pyton uttalelser på det store, skumle nettet. Men jeg har bestemt meg for å være helt åpen og ærlig om det meste, og dette er noe jeg ser på som positivt for meg og ungene nå som bittelillesøster snart entrer verden, så da får dere også ta del i det.
I en hektisk småbarnshverdag, kan det gå mye i det samme dag etter dag når det kommer til ungenes barnehageluncher. Man blir utrolig fort lei brød, ettersom det brukes mye, hvertfall her hos oss. Da er det greit å kunne variere litt, enten til frokosten, lunchen eller som enkel middag om man ikke er kjempesulten, med disse sunne havre og bananpannekakene!
Og det beste av alt? Det er superenkelt å lage. Og smaker aller best med bananer som er litt for “gamle” til å se fristende ut, men som passer helt supert i denne oppskriften. Pannekakene smaker også kjempegodt med epler og kaneldryss♥♥
Bland sammen alt det tørre, og ha i melken og eggene. Mos bananene med en gaffel og bland det inn i røren. Deretter lar du den svelle i 20 minutter. Når de er klare til steking, har du i 1 ts smør med hver pannekake!
Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal beskrive det…. magisk ville være å underdrive noe voldsomt. Dere vet, jeg vet dere vet. Alle har opplevd det. Følelsen av biter som faller på plass, en etter en. Akkurat som verdens mest kompliserte puslespill. Ja, det er akkurat hva jeg vil beskrive livet som.
Jeg gråt meg gjennom de fire første månedene av dette svangerskapet. Bokstavelig talt. Og jeg ble en mester til å “holde maska”. Jeg gråt når jeg hadde levert ungene i barnehagen, jeg gråt når jeg tenkte på å bli trebarnsmamma. En totalt fjern tanke for meg der og da. Men likevel sto jeg i situasjonen med valget mellom å drepe mitt eget barn, eller å bli trebarnsmamma. Jeg er i dag utrolig glad for at jeg valgte sistenevnte, men gud skal virkelig vite at det har vært absolutt alt annet enn enkelt, og med svært lite støtte.
Jeg valgte som jeg valgte,med null støtte i ryggen. Null, niks, og nada. Faktisk, var det ingen, eller svært, svært få, som i det hele tatt visste at jeg var gravid. Det er det tøffeste valget jeg noen gang har stått ovenfor i livet mitt, rett og slett fordi jeg var i en så presset situasjon.
Nå sitter jeg her, sitteligger, ville vel vært et mer vellbeskrivende ord. Magen er så stor, at jeg ikke greier å sitte ordentlig. Det er 26 dager igjen til min termin, til den lille prinsessa i magen har estimert ankomst ut til store, verden.
Jeg har absolutt ikke følt meg klar. Faktisk så lite klar, at jeg ikke engang har orket å pakke et eneste plagg til meg, eller noen som vi trenger når fødselen starter. Til sammenligning, så pakket jeg denne såkalte “sykehusbaggen” ti uker før termin i mitt første svangeskap. Tror det handler mye om redsel, redsel ettersom jeg vet alt står på meg selv, og at jeg ikke har noe annet valg enn å bare stå på. Kjempe, og motbevise de som ikke har troen på meg. Selvfølgelig skal jeg klare det, det kommer bare ikke til å bli så veldig enkelt, og noe tid til meg selv kan jeg bare glemme.
Jeg har likevel nå funnet en slags ro, og føler at bitene faller på plass. En etter en. Sakte, men sikkert. I går fikk jeg endelig vår nye bil, snuppas bilstol er på pass i nubilen, og jeg fikk hentet newbornstolen jeg hadde bestilt fra Barnas hus, til lille Sienna’s stokkespisestol. Så nå er alt egentlig klart til henne. Jeg føler kanskje for første gang, at det på mange måter ville være helt greit om hun kom nå. Rart det der, ikke sant?
Hvordan vi klarer å omstille hjernen vår? Tankene våre? Fra å være deprimert, dypt fortvilt, ensom og alene, konstant på gråten, til å faktisk synes det er helt greit, på noen få måneder… og tilogmed glede seg? Glede, en fjern følelse for bare seks måneder siden? Facinerende, og veldig vakkert. For det kan jeg bare si. Jeg gleder meg! Det blir tungt, men kjærligheten overvinner det meste. Det har jeg allerede beviset i to veldig stolte, kommende storesøsken ♥
Da er det vel bare å erklære meg selv for en såkalt “stay at home” mommy. I alle fall for noen dager mens jeg venter på bil. I forrige uke hadde jeg leiebil, fordi jeg trodde jeg skulle få bilen jeg venter på i dag.. Men nå har vi hverken leiebil eller bil for handen, så da får mor bare brette opp ermene! 27 dager igjen til estimert klekkedato, populært kalt termin, og jeg har hyppige modningsrier/kraftige kynnere … så med mitt aktivitetsnivå (med to små å løpe etter) så er vel ikke fødselen så veldig langt unna!
Vi har ellers hatt en veldig rolig morgen. Sovnet på sofaen i går jeg, og våknet med verdens vondeste bekken ettersom sofaen min ikke er særlig gravidvennlig. Men det gjorde heldigvis ingen ting, for plutselig lå det to søte små på hver sin side av meg, hadde slått på barneTV og alt selv. Javisst er det slitsomt å være gravid og alenemamma til to, men når toåringen din ligger ved siden av deg på sofaen, stryker deg i håret, og sier “kose mamma” så skjønner man bare at man ikke kunne hatt det noe bedre.
Nå skal vi spise lunch, ta på oss ytterklærne, og dra ut å hoppe og sprette ute i gråværet. Litt senere skal Nathaniel dra på besøk til en barnehagevenninne,så da blir det bare Emma og meg her i ettermiddag. Noe som jo ikke akkurat skjer så veldig ofte, siden jeg har Nathaniel hver dag og aldri er alene med lillesnuppa. Det blir nok veldig koselig!
Her er litt av dagens frokost! Kokte egg, mammas kakao og mandariner (som hele familien har fått dilla på, gått en pose på to dager nå, haha) ♥
