Har rett og slett ikke hatt tid eller ork til å sette meg ned å skrive fødselshistorien før nå, men siden det er et sterkt ønske fra mange av dere så må jeg vel gjøre det! Som dere vet så var jeg innlagt på sykehus allerede i uke 35, med åpning og modningsrier. Var innlagt hele 2 ganger med “falsk alarm” før det endelig var i gang på ordentlig!
Det hele begynte vel fredag 30 august, 6 dager før fødselen faktisk startet.aktivt. Våknet midt på natten med vondere modningsrier enn tidligere,og masse blod, både i senga og på do. Vi ringte da føden, og fikk komme inn for sjekk. De hadde mistanker om at vannet mitt hadde gått, så de ville vente med å sjekke åpning. Etter en stund sjekket de åpningen, og hun fikk plass til to fingre! Men siden det ikke er aktiv fødsel før ved 4 cm åpning, så ble vi sendt hjem igjen med beskjed om å ringe tilbake hvis modningsriene tok seg opp og ble mere regelmessige, eller hvis jeg blødde mere.
Hver natt etter dette våknet jeg midt på natten med disse utrolig vonde modningsriene og en masse blodslim(som jeg hadde hver dag, hele dagen etter fredagen), men siden vi har en sønn fra før av og må sette i gang et spetakkel uten like om vi skal begynne å reise til føden hver natt.
Så kom torsdagen, og jeg hsdde ganske krafige mens-smerter fra jeg sto opp og hele dagen utover. Vår nabo Kikki var bombesikker på at i natt, så skjer det! Jeg og var håpefull, men turte ikke håpe for mye. Willem var helt sikker på at det ikke kom til å skje. Dagen gikk, og jeg hadde ganske hyppige modningsrier i tilegg til mens-smertene. Jeg og Willem satt oss til å se på en film før vi skulle gå å legge oss. Gikk da for å sove, og fikk full kroppsmassasje ( noe som visst skulle hjelpe for å sette i gang fødselen) og vi gjorde visse andre kjerringråd for å prøve å sette den i gang ( hø hø ) Det gikk bare få minutter fra vi slukket lysene på soverommet, til den første, kraftige rien satt inn.
Etter som det kom et par med veldig kort mellomrom, satte jeg på rie-telleren på iphonen og så at det var bare 3-6 minutters mellomrom mellom riene. Gikk da opp og gikk rundt litt i stua, og riene fortsatte. Var så sikker på at det var fødsel på gang, at jeg satte speilreflekskameraet på lading og pakket siste rest til fødebagen. Prøve igjen å gå å legge meg i senga for å se om jeg klarte å sovne igjen, noe som overhodet ikke var mulig, siden riene begynte å bli ganske så vonde. Dultet borti Willem og sa at han måtte våkne, siden jeg trodde fødselen var i gang. Han bare lo av meg og sa at det bare var jeg som var hysterisk. Men etter at jeg ble litt småsur og insisterte på at han skulle våkne, så sto han opp. Han ringte da naboen vår Kikki som skulle komme å passe Nathaniel når fødselen startet. Etter 2 minutter var hun nede i leiligheten vår, Jeg viste henne rie-telleren min, og hun sa at nå var det fødsel på gang, det visste hun! Og det visste jo egentlig jeg også, selv om jeg fremdeles ikke turte å håpe for mye. Lovte forresten å spandere middag på Kikki ute dersom dette også var falsk alarm, siden det hadde vært ganske flaut for meg, haha!
Etter litt om og men kom vi oss da inn i bilen og på tur til Ahus. Fikk noen rier mens vi satt i bilen, og nå begynte de å bli så vonde at jeg måtte klemme handen til min kjære under hver rie. Da vi kom frem tl Ahus ble vi møtt av verdens hyggeligste jordmor, som satte på CTG registrering og rie måler og sjekket åpningen min.
5 CM ÅPNING!
Jeg var så utrolig lykkelig, men litt nervøs for hva jeg nå hadde forran meg siden jeg hadde bestemt meg for en naturlig fødsel. Med vonde rier klarte jeg ikke å la være å ringe mammaen min å fortelle nyheten, og hun ble kjempeglad hun også! Vi pratet faktisk en god stund og jeg måtte puste meg gjennom ganske mange rier før vi var ferdig å prate. Hun satt faktisk å strikket på en kjole til Emma m Willem ringte også vår nabo som satt hos oss å passet Nathaniel, med beskjed om at fødselen var i gang.
(den våte flekken på skjorta mi er forresten melk… , haha! )
Etter en halvtime med CTG og vonde rier, ble vi da tildelt vårt eget føderom på Tun A på føden. Tun A er for de fødende som ønsker en naturlig fødsel uten epidural eller andre unaturlige smertelindringsmetoder, og kun de som har hatt et problemfritt svangerskap og som føder til termin får føde der.
Rommet var kjempestort og fint og var innredet med en dobbeltseng, helt sikkert for at partneren også skal kunne ligge der og massere etc. Men etter to fødsler har jeg funnet ut at massasje eller generelt berøring IKKE fungerer for min del under riene. Ikke klarer jeg heller at noen prater til meg eller stiller meg spørsmål under en rie. Dette fikk Willem veldig klart ( kanskje litt for klar?) beskjed om, haha!
Ettersom riene begynte å bli utrolig vonde og lange, ba jeg jordmoren om å sjekke åpningen. Fikk da beskjed om at jeg hadde åpning på 6 cm, og hun prøvde å tøye litt, noe som var ekstremt(!) smertefult. Spurte etter lystgass, noe jeg også fikk ganske umiddelbart. Riene var utrolig smertefulle og det var utrolig deilig å få lystgassen! Ved forrige fødsel hadde jeg også lystgassen, men i og med at jeg hadde epidural da så var ikke riene på langt nær så vonde som denne gangen,og altså syntes jeg ikke at lystgassen var noe særlig nyttig.
Men denne gangen, derimot, så følte jeg det hjalp veldig mye å bli litt “rusa” under riene og samtidig sitte å klemme handa til min kjære. Etter en stund med lystgassen fant jeg ut at jeg heller ville prøve badekaret. Etter at jordmoren hadde fylt opp badekaret fikk jeg hjelp opp av senga og inn i badekaret. Tror faktisk at jeg hadde en rie akkurat i det jeg skulle forflytte meg, noe som var UTROLIG vondt.
Faktisk syntes jeg en stund at badekaret var utrolig deilig og mye mere smertelindrende mot riene enn lystgassen. Min kjære satt fortsatt ved min side og holdt handen min slik at jeg kunne klemme den under riene. I tilegg til det varme vannet jeg lå i fikk jeg også dusjhodet med enda varmere vann slik at jeg også kunne holde det på magen uner riene. Det hjalp også enda mere! Etter ca tre kvarter i badekaret spurte jeg jordmoren om hun kunne sjekke åpningen min. Noe hun selvfølgelig kunne. Hadde da åpning på 7 cm, og holdt nesten på å å gi opp. Riene var så hinsides utrolig smetefulle at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Siden vannet mitt enda ikke hadde gått, ba jeg henne ta vannet på meg. Fikk da hjelp opp av badekaret, og inn i fødesenga igjen. Siden hun ville ta vannet mitt under en rie så ventet vi på neste rie, ikke det at vi måtte vente så lenge da…
Rien kom, jeg klamret lystgassen til ansiktet med ene handa og klemte alt jeg hadde i handa til min kjære.Jordmoren stakk den lengste pinnen du kan tenke deg inn i fostersekken og masse masse vann fosset ut mellom beina mine. Dette resulterte i en til rie rett etter den andre, altså en dobbeltrie! Ikke hjalp det heller at den siste var utrolig lang og om mulig enda mere smertefull. Jeg pustet lystgass for harde livet og trodde oppriktig og ærlig at min siste time var kommet. Vurderte sterkt å bare backe ut og få en epidural, men sta som jeg er tenkte jeg at, dette skal jeg klare! Jeg er jo tross alt lagd for det!
Mens jeg enda hadde rien utbrøt plutselig jordmoren; ÅI, fostervannet ditt er misfarget! Dette gjorde meg utrolig stresset da jeg har lest en del om hvor skummelt misfarget fostervann er. Etter den doble rien min med lystgass på 50% var jeg mere fjern enn tilstede. Jeg fikk likevel totalt panikk og visste helt ærlig ikke hva jeg skulle gjøre! Jeg så for meg de verste scenarioene og at lille jenta vår kanskje ikke skulle puste når hun kom ut. Jeg fikk jordmoren til å gjentatte ganger bekrefte for meg at OM hun ikke pustet når hun kom ut, så ville hun bli lagt i respirator( eller hva det heter?) med en gang hun kom ut. Var så redd for at Emma ikke hadde det bra og at hun ikke skulle overleve. Jordmoren koblet en masse elektroder på meg på forskjellige steder på kroppen min, i tilegg til CTG på magen, og festet en lang sølvtråd på Emma sitt hode som var koblet til en maskin for å måle EKG (hjertet hennes) sistenevnte var visstnok ikke egentlig nødvendig, men rett og slett for å berolige en veldig urolig og bekymret meg!
Da jordmoren tok vannet mitt målte hun jo også åpningen samtidig, og hun hadde visst tatt feil i badekaret for den var på 8 cm, ikke 7. Ikke rart riene var vonde! De var så uutholdelige som det går an å få blitt, og jeg spurte nesten konstant om hun trodde det var lenge igjen. Jeg spurte henne også om jeg snart kunne få presse, siden jeg nå begynte å kjenne en ganske heftig pressetrang. Hun sa jeg skulle presse hvis jeg følte for det. Etter jeg hadde fått klarsignal på det, brukte jeg da den neste rien til å presse. og det var på en måte utrolig deilig, men også ufattelig vondt siden jeg ikke klarte å puste ordentlig og ikke kunne ha lystgassen under pressrien.
Jeg tror faktisk ikke man kan si man har vært i smertehelvette før man har opplevd en fødsel uten smertelindrende. Riene nå var helt grusomme, de var helt jævlige om man kan si det sånn. Etter noen pressrier ba jeg jordmoren om å sjekke åpningen på nytt, og nå var den på 9 cm. Jeg ble igjen utrolig skuffet, siden jeg var helt sikker på at den var på 10 cm nå. Under en rie tøyde hun meg litt igjen, slik at det skulle åpne seg mere. Fikk også beskjed om å gå opp på prekestolen, for da fikk tyngdekraften jobbe og det hele kom til å gå mye fortere!
Under riene jeg hadde mens jeg sto oppe med prekestolen fikk jeg lystgassen igjen, fordi jeg ville vente litt med å presse mere. Jeg hadde så ubegripelig vondt at jeg ikke finner noen ord som kan beskrive smerten jeg hadde. Etter en stund der spurte jeg jordmoren om jeg kunne få presse igjen, og det fikk jeg. Mens jeg presset sto hun med to fingre i åpningen for å hjelpe Emma lengere ned. Dette var helt JÆVLIG og jeg hylte alt jeg klarte til henne at hun skulle stoppe. Hun gjorde det jo såklart bare fordi hun ville mitt beste og for at Emma skulle komme fortest mulig, men det klarer man ikke å tenke på når man har 9-10 cm åpning og rier fra helvette.
Etter noen heftige pressrier oppe på prekestolen sa jordmoren at snart kom Emma til å komme ut, noe som ga meg masse mere motivasjon for å gi alt jeg hadde de pressriene som var igjen! Fikk da spørsmål om jeg ville føde liggende, og det ville jeg veldig gjerne siden jeg jo ikke fikk lov til å føde i badekar , som jeg jo i utgangspunktet hadde veldig lyst til (grunnet det misfargede fostervannet)
Nå var både jordmoren og barnelege tilstede i føderommet. Presset og presset, på rie etter rie. Jordmoren og Willem ropte “kom igjen” og ” SÅ flink du er” Har jo filmet pressriene, og på filmen sier jordmoren at jeg er superwoman! Haha, hyggelig og flink jordmor iallefall!
Etter noen helt sykt vonde og intense pressrier med hyling og brøling jeg aldri trodde jeg skulle klare å lage med min munn, spør jeg jordmoren om hun kommer på den neste rien. Hun sa at det håpte hun ikke, fordi hun ville ikke at hun skulle komme for fort slik at jeg revnet. Så kom og gikk noen rier, og plutselig sier jordmoren at jeg må stoppe å presse og vente på neste rie. Så kom da neste rie, og jeg fikk beskjed om å presse veldig forsiktig!
Nå sprengte det virkelig på og det kjentes ut som at alt der nede skulle sprenges! Jeg visste det ikke der og da, men jordmoren satt faktisk å holdt hodet til Emma igjen slik at det ikke kom ut for fort slik at jeg hadde revnet. Dette har jeg også film av! Presset da mitt siste press, og vips…
… var vår vakre lille Emma Angelica endelig kommet til verden, kl 05:42 tidlig på morgenen den 5 september! Og jeg var igjen blitt verdens stolteste mamma, rettere sagt verdens stolteste tobarnsmamma <3
Fra første rie til hun var ute var fødselen på ca 5 og en halv time, og pressriene varte i ca 30 minutter. Og fra vi kom til sykehuset kl 02 på natten, så gikk det bare 3 og en halv time før hun var ute! Altså en utrolig rask og fin fødsel, eneste som skapte dramatikk var det fargede fostervannet. Men alt gikk fint og vår datter blir bare mer og mer perfekt for hver dag som går! I dag er hun 10 dager gammel og tiden bare flyger..
Mine to fødsler har vært så utrolig forskjellige som de overhodet kunne ha blitt! Men en ting kan jeg si, forrige fødsel var BARNEMAT i forhold til denne. Nå skal det jo også sies at jeg hadde epidural forrige gang, så det har vel mye av forklaringen. Om vi noen gang skal ha en til, tror jeg faktisk at jeg kommer til å gå for epidural.
Håper dere var fornøyde med fødselshistorien! Det er naturligvis vanskelig for meg å huske i detaljer, men jeg har prøvd som best jeg kunne å gjenskildre fødselen med vår lille fantastisk fine Emma. Jeg er virkelig verdens heldigste jente ! Nå har jeg verdens vakreste lille prins og verdens vakreste lille prinsesse 🙂
